S I L J E - ung tobarnsmor

Jeg sliter litt med å få sove om nettene for tiden. Ingenting "dramatisk" eller noe sånt, jeg har rett og slett bare ødelagt døgnrytmen etter Lykkes "magevond-periode". Sovner ikke før langt på natt, er heldig om jeg sovner før fire, og klarer da selvfølgelig ikke stå opp før "langt på dag" heller.

Når jeg likevel ligger oppe så bruker jeg ofte timene på å lete rundt etter gode blogger eller andre ting å lese på, mens jeg venter på at jeg skal bli trøttere. I natt kom jeg over Anne Lottes blogg (som forresten var en utrolig bra og gjennomført blogg), og dette (link) anonyme gjesteinnlegget rørte meg veldig. Jeg tok meg friheten til å "låne" innlegget litt, og kopierte teksen: 

Advarsel: STERKT innhold, så om du ikke vil lese om fæle abortmetoder og slikt, bør du iallfall hoppe over det første avsnittet under her!

"Da vi skulle bli foreldre for andre gang, skjedde det noe som rystet hele vår familie. Vår førstefødte var nesten fire år, det var advent og huset var fylt av glede og forventning. Depresjonen kom snikende på; i starten lurte den liksom bare i utkanten, som et lite blaff av indre uro. Det startet som en vag bekymring ovenfor vår førstefødte; hvordan skulle jeg ha nok tid og kjærlighet til begge barna? Men uroen vokste, og snart kom den ut av kontroll. Mørke tanker var alt jeg hadde. Og gråt. Og panikk. Jeg sluttet å sove, sluttet å spise. Så alvorlig ble det, at det eneste som sto i hodet på meg var å få den babyen bort. Min første plan var abort. Det var selvsagt for sent i Norge, men det fantes alternativer. I Russland fantes det klinikker som tok abort ved å starte fødselen og så la barnet ligge og dø. Det kunne ta dager. I Kina ville de forløse barnets kropp ved keisersnitt, for så og separere hodet fra kroppen. Tanken der er at så lenge hodet ikke blir født sammen men kroppen, er det ikke barnedrap, men abort. Dette er grusomme scenarier, og ethvert friskt menneske vil grøsse av tanken. Det gjør jeg også ? nå. Men da virket det som en etterlengtet løsning, og hadde det ikke vært for praktiske problemer hadde jeg nok gjort det også. Abort var derfor ikke aktuelt, så jeg begynte å google, jeg prøvde å finne en gift som kunne drepe barnet i magen uten å skade meg. JEG ville jo ikke dø, jeg hadde jo et barn å ta meg av. Desperasjonen vokste, å bli kvitt babyen i magen var det eneste som sto i hodet mitt. En kveld slo jeg meg selv i magen med en hammer, gjentatte ganger. Så hardt jeg klarte. Jeg har aldri grått så hardt før, som jeg gjorde da jeg skjønte at det ikke hadde lyktes. Jeg hadde hjertemonitor, så jeg kunne lytte etter barnets hjerteslag hjemme. Den lyden jeg hørte da hjemsøker meg ennå på kveldene. Vanvittig raske hjerteslag, raskere enn jeg noen gang har hørt før. Redselsslag. Det var helt tydelig at babyen i magen var redd. Fra den dagen hatet jeg meg selv like mye som jeg hatet babyen i magen. Jeg ønsket oss begge død. 

Historien videre er kort fortalt: Etter en episode med en kniv, ble situasjonen omsider tatt alvorlig og jeg ble lagt inn på psykiatisk avdeling. Her ble jeg satt på medisiner, som hjalp meg å sove. Jeg sov stort sett hele døgnet, var bare såvidt oppe for å spise. Jeg fikk også en psykolog å snakke med, og var hjemme på permisjon noen ganger. Situasjonen ble ikke mye bedre, jeg hadde nå grusomme og ufrivillige tanker om hvordan jeg skulle skade barnet når det ble født. Så på eget ønske ble barnevernet kontaktet. Etter en tid på avdelinga startet fødselen plutselig, og jeg ble skrevet ut. Jeg hadde fremdeles vonde tanker om å skade både meg selv og barnet, så da vi kom hjem fikk vi mye avlastning via barnevernet. Et nært familiemedlem ble frikjøpt fra jobb for å hjelpe oss. Det tok fire måneder før jeg klarte å være alene med vårt minste barn lenger enn noen minutter om gangen, og etter ca fem måneder ble barnevernstiltaket avsluttet. Det tok likevel to måneder til før jeg kjente at jeg hadde gode følelser for minstebarnet vårt. 

Historien vår endte heldigvis godt. Og på grunn av åpenhet, samt god hjelp fra familien, psykologen og barnevernet, ble situasjonen taklet så godt at ingen av barna virker å være skadelidende. Men jeg vet veldig godt at dette kunne endt annerledes, og jeg priser meg lykkelig hver dag for at det gikk så bra som det gikk. I dag er jeg veldig nært knyttet til begge barna, men veien for å tilgi meg selv er lang å gå. Jeg tror aldri jeg vil komme riktig helt fram?"

Et utrolig sterkt og flott innlegg, av en veldig modig dame som tørr å stå frem. Selv om det er anonymt. Det kan nok hjelpe mange, til å få opp øyene og skjønne at svangerskaps/fødselsdepresjoner må tas på alvor. Det er ingen skam å ha det, og det er overhodet ikke uvanlig heller. Man er garantert ikke alene, og ingen vil dømme deg av den grunn.

Jeg slet selv med svangerskapsdepresjon når jeg gikk gravid med Celine. Heldigvis ikke i like stor grad som dette, men likevel nok til at jeg ikke hadde det helt greit. Jeg hadde aldri vonde følelser om barnet i magen, for hun elsket jeg veldig høyt fra dag én. Jeg hadde derimot veldig stygge følelser om meg selv, og jeg følte meg veldig sviktet - og ikke minst alene. Jeg var absolutt ikke alene, for jeg hadde en flott familie som stilte opp for meg 110 %, men jeg hadde mistet kontakt med alle vennenene mine og jeg var kommende alenemor. Det fikk meg til å føle meg utrolig mislykket. Seksten år, kommende alenemor og venneløs. Mislykket.  Jeg lurte veldig på hva folk egentlig mente om meg og "situasjonen min". Var sikker på at alle var skuffet og flau over meg. Og jeg var overbevist om at jeg kom til å være alene resten av livet, for hvem i all verden vil være venn eller kjæreste med en alenemor på seksten år?

Det var ikke det at jeg syntes synd i meg selv heller, men jeg syntes synd i barnet. Hvilket fremtid ville hun få? En tenårinsmamma, uten utdannelse eller god økonomi. Ingen far. Hvilket liv kom jeg til å gi henne? Hun hadde bare meg, og jeg kunne umulig være bra nok. Jeg kunne aldri strekke til på alle punktene. Bare jeg alene. Slike tanker slet jeg veldig med. Jeg gledet meg voldsomt til at jenta mi skulle komme, men var samtidig utrolig redd for at jeg skulle mislykkes og ødegge livet hennes. For jeg visste at hun fortjente alt i hele verden, men tvilte på at jeg kunne gi henne det.

Svangerskapet med Celine var tøft og det var noen tunge måneder. Også etter svangerskapet slet jeg, med akkurat det samme da og. Jeg var SÅ stolt over den nydelige jenta mi, men likevel så forferdelig sint på meg selv - fordi jeg mente hun fortjente mye bedre. Mye bedre enn en enslig mamma som bare såvidt hadde fylt sytten år, og som nesten ikke hadde noe livserfaring selv.

Celine var heldigvis en veldig "snill baby", så det gjorde kanskje ting mye bedre enn det kunne blitt. Hadde gråt omtrent aldri. Hadde hun hatt kolikk eller noe sånt, så hadde jeg nok følt meg enda mer mislykket enn jeg gjorde, for da hadde jeg nok følt at det var min feil at hun gråt så mye. Men hun var alltid fornøyd, og med tiden ble ting litt bedre. Jeg ble godt kjent med Kenneth rett etter hun ble født, og det hjalp faktisk veldig på. Vi snakket mye sammen hver eneste dag. Jeg var ikke åpen om depresjonen, men vi snakket mye om andre ting. Pratet, tullet og flørtet kanskje litt. Selv om han ikke visste hvordan jeg hadde det, så hjalp han meg veldig mye, fordi jeg plutselig ikke følte meg så alene lenger. Jeg hadde noen, andre enn familie, som orket å prate masse med meg, som lo sammen med meg og som til og med flørtet litt med meg. Jeg følte meg plutselig litt mer verdt likevel, og han ga meg håp om at jeg kanskje slapp å være venneløs resten av livet likevel. Kanskje jeg ikke var så mislykket som jeg trodde likevel?

Ting ble bedre og bedre etterhvert, men det gikk ganske lang tid før jeg var helt bra igjen. Celine var rundt året før alle teite tankene var helt borte. Plutselig hadde jeg en herlig og lykkelig datter, verdens beste kjæreste og fått opp igjen kontakten med mange av vennene mine. Selvfølgelig var jeg bra nok for henne, og selvfølgelig var jeg ikke så mislykket som jeg hadde tenkt selv. Det gjorde så ubeskrivelig godt. Endelig kunne jeg nyte mammalivet fullt ut. Jeg var ikke lenger bare stolt av Celine, men jeg var faktisk stolt av meg selv også. Ja, jeg var bare sytten år - og ja, jeg var alenemor. Men jeg var forsatt mer enn bra nok, for det fikk jeg bekreftet fra en nydelig liten frøken, hver eneste gang hun smilte og koste med meg ♥

Et veldig ærlig og "klissete" innlegg, men rett fra hjertet. Jeg slet veldig, men det gikk heldigvis over. Hadde dette vært idag, så hadde jeg nok visst mer. Jeg hadde mest sannsynlig skjønt at dette faktisk var en svangerskapsdepresjon, og jeg hadde visst at jeg måtte oppsøke hjelp. For, som dere ser på historien over her, det kan bli veldig alvorlig. 

Svangerskaps og fødselsdepresjon er veldig normal, og nå har det heldigvis blitt veldig opplyst om det også. Her på helsestasjonen har de iallfall begynt med slike skjemaer man må fylle ut. Det fantes ikke når Celine var nyfødt. Jeg ble veldig lettet helsesøsteren fortalte meg om fødselsdepresjoner og disse skjemaene etter jeg fikk Lykke. Ikke fordi jeg var deprimert denne gangen, men fordi jeg vet det kan hjelpe så mange andre som er det.

Jeg er overbevist om at flere av dere som leser bloggen min har opplevd, vil oppleve eller opplever akkurat dette selv. Om dere ikke gjør det personlig, så vil dere kanskje kjenne noen som gjør det. Og for all del. Vær åpen om det, snakk med jordmor, helsesøster eller en eller annen. Få hjelp til å takle det. Det er ikke gøy å føle seg helt alene om disse tankene. Jeg hadde aldri hørt om svangerskapsdepresjon selv og ante ikke at noe sånt fantes engang. Hadde jeg blitt informert om det, så hadde jeg kanskje snakket med jordmor, lege eller kanskje Amathea om det - og da hadde jeg mest sannsynlig fått hjelp og kommet meg fortere også. 

Tenkte å fortelle dere litt om hvilken planer og drømmer vi har for fremtiden. Dere har vel kanskje fått med dere at vi er på husjakt nå. Vi ser iallfall litt på og skal i møter med banken og sånt, for å se hvilken muligheter vi har. Kjempespennende! Det igrunn ingenting galt med her vi bor nå. Vi har et helt ok hus, men vi ønsker å kjøpe oss noe selv. Vi betaler allerede ganske mye her vi bor, og på sikt så blir det jo bare å "kaste penger ut vinduet", så vi tjener nok mer på å eie selv. 

Vi ser iallfall etter et lite koslig hus i samme område som vi bor nå, slik at Celine aller helst får går i barnehagen hun går i nå - og etterhvert få begynne på samme skole som alle de hun nå kjenner. Om vi ikke finner noe her i bygda, så har vi også lyst å flytte til bygda der Kenneth bodde før og der familien hans bor. Det er bare 15 minutter herfra, så ikke så langt det heller - men det bare de to bygdene det står imellom. Dessverre så er det lite som selges for tiden, og det som selges er igrunn enten for lite, for gammelt eller for dyrt. Vi har noen krav, og det er at boligen skal være ganske ny. Helst under 10 år. Og vi MÅ ha stor nok hage til at Kesha får stor nok plass til hundegård, i tillegg til at vi vil ha litt lekeplass til barna også. Det siste kravet er vel at vi skal ha minst tre soverom, men aller helst fire. Så, med andre ord har vi ganske strenge krav - for ikke lett å finne noe som er ganske nytt, har tre eller mer soverom, stor hage og har en fin pris i akkurat de to bygdene som er aktuelle. Men vi krysser fingrene og holder øyene åpne. Det haster jo ikke heller.

Ellers så må jeg selvfølgelig få til sertifikatet snart, slik at det blir lettere for meg å komme meg rundt selv - uten å være avhengig av Kenneth eller buss (sistnevnte er det veldig lite av her i området). Heldigvis er ikke lappen langt unna, så den kommer nok snart. Det største problemet er egentlig å "manne meg opp" til oppkjøringen, for jeg er så forferdelig nervøs for den. Jeg har utsatt den i to år nå, bare fordi jeg er så nervøs. Pingla! Heldigvis er jeg ferdig med alt det obligatoriske og teorien, så jeg satser på at etter noen få kjøretimer til så føler jeg meg helt klar til å få oppkjøringen også unnagjort. Når den er i boks blir det mye lettere for meg å skaffe meg en jobb også. Nå tjener jeg jo litt igjennom bloggen og det jeg gjør på Mørenot, men hadde nok vært fint med en fast stilling også. Har ikke tid til noe mer enn en liten deltids stilling, noen dager i uka og litt i helgene, men alt er bedre enn ingenting. Jeg må også få fullført siste året på vidergående, slik at jeg får generell studiekompetanse og kan gå videre mot drømmen som barnevernspedagog. Heldigvis er jeg forsatt ung, og har mange muligheter fremfor meg. Når vi er to sammen, er det egentlig mulig å både gå skole og jobbe litt samtidig, så det finnes mange muligheter. 

Drømmen etterhvert er selvfølgelig å bygge noe eget, men det har vi selvfølgelig ikke råd til nå. Tomt har vi allerede, heldigvis, men huset vi har lyst på ligger langt over den prisklassen vi kan legge oss på nå. Så vi kjøper først noe litt mindre, og så sparer vi opp mens vi bor der noen år - frem til vi begge to har god inntekt og vi har råd til å starte på noe eget. Jeg har allerede begynt å tenke på hvordan jeg vil ha det fremtidige huset, og har funnet et hus vi begge liker veldig godt - men det kan selvfølgelig være at vi skifter mening innen den tid.

Bildet lånt fra hellvikhus.no

Her er huset jeg har veldig lyst på nå, når vi en gang skal bygge. Bare at vi kunne tenkt oss kjeller i tillegg, så det blir en ekstra etasje. Elsker dette huset, men samtidig så er det jo en del år til - så ikke helt usannsynlig at vi plutselig skifter mening heller. 

 

Hva er deres planer for fremtiden?

Celine er så stolt og så utrolig god mot lillesøsteren sin. Helt oppslukt i henne og klarer nesten ikke holde fingrene unna. Skal helst kose, kysse og dulle med henne hele tiden, og ikke minst - vise henne frem til alle hun møter. 

Slik har det vært fra dag én. Jeg trodde det var noe som kom til å gå litt over etter noen dager eller kanskje én uke, men hun er forsatt like oppslukt av søsteren sin. Ingen tegn til sjalusi eller negaitve reaksjoner enda, hun skal bare hjelpe til og passe på. Verdens flinkeste storesøster - uten tvil! 

Synes det er godt å se de to sammen, og det er utrolig rørende å se hvor god og snill Celine er. Det er helt tydelig at hun er superstolt og veldig glad i søsteren. Jeg var litt småbekymret for hvordan det ville gå, og var redd for at Celine skulle føle seg glemt. Vi visste at vi skulle gjøre vårt beste for å alltid gi henne mer enn nok oppmerksomhet, men var mer bekymret for at de rundt oss ville fokusere litt for mye på det nye familiemedlemmet. Tenkte at det ikke kom til å bli noe lett for Celine om Lykke plutselig skulle få all oppmerksomheten, masse pakker og så videre. Men det har ikke vært slik i det hele tatt. Celine har på ingen måte fått mindre oppmerksomhet enn før. Folk har kommet med "storesøster-gaver" til henne og vært kjempesnille - noe som gjør meg utrolig lykkelig! Det er utrolig godt å se at begge favorittjentene mine trives og får nok oppmerksomhet fra alle rundt oss, uten å bli forskjellsbehandlet. 

Lykke trenger jo også mat mange ganger om dagen, og der var jeg også litt redd, spesielt siden jeg ofte er alene med begge to. Hvordan ville Celine ta det når jeg hele tiden må avbryte ting for å gi søsteren mat? Det har heldigvis gått over all forventning det også, og vi har funnet ganske gode løsninger på det. Om Celine ikke holder på med noe akkurat da, så går vi enten i sofaen eller i senga mi og leser bok sammen eller ser litt "vennebyen" på Mac-en mens jeg ammer Lykke. Det synes Celine er veldig koslig :) 

Gleder meg og er veldig spent på hvordan det blir fremover. Skal bli spennende å se jentene vokse opp sammen, de vil nok få mye glede av hverandre - håper jeg. Søskenkrangler hører vel til det også, iallfall om Lykke blir like sta og viljesterk som det storesøsteren er - noe hun helt sikkert blir, for hun har jo å slekte på. 

Celine er forresten helt sikker på at hun har lært Lykke å prate. Hun prater jo med henne hele tiden, og plutselig svarer Lykke "hæi" tilbake. Siden det har Celine vært helt i hundre og skråsikker på at søsteren har lært seg å si hei. De snakker sammen hele tiden, og Celine prøver å lære henne "nye ord". Søtt! Celine snakker, Lykke svarer med rare lyder. Morsomt å se at så små babyer faktisk skjønner poenget med turtaking allerede.



Idag synest jeg alle skal ta seg tid til å lese dette innlegget.

Idag er det akkurat et år siden en vennine av meg, jeg velger å kalle henne vennine - selv om jeg aldri har møtt henne i virkeligheten - men vi har hatt mye kontakt helt siden vi gikk gravide sammen i 2007, mistet sin kjære datter på halvannet år.

Lille Frida har satt dype spor hos alle som kjenner til historien, og hun kommer aldri til å bli glemt av noen. Jeg har iallfall lært en ting av denne forferdelige ulykken, og det er jeg sikker på at mange andre også har - nå setter jeg litt ekstra pris på hvert eneste sekund jeg har sammen med skatten min, for nå vet jeg hvor fort ting kan skje.

Hver eneste kveld, når jeg legger Celine, tenker jeg litt på lille Frida. På "himmelen" til Celine har jeg hengt opp sommerfugler, og hver gang jeg ser sommerfuglene - får det meg til å tenke på vakre Frida. Sommerfugler er et symbol på håp- og for lille Frida.

Hun har verdens fineste familie, som sitter igjen å savner henne. Mamma, pappa, storebror, lillebror - og ikke minst, himmelens vakreste engel. En fantastisk familie som jeg tror mange har mye å se opp til hos. De er den fineste og sterkeste familen jeg vet om.

Hvil i fred, vakre Frida.
Mange lys er tent for deg, og for den vakre familien din, i dag.

Jeg synest alle skal ta seg tid til å lese historien som den fine mamma'en til Frida har skrevet, og tenne et lys for Frida og familien hennes.



Frida's sang, en av de sangene som har bltit spilt mest hjemme hos meg det siste året.

Tenkte jeg skulle fortelle dere noen "gullkorn" fra da jeg var liten. Jeg har vært en liten ramp jeg også, en gang...

Engang var jeg med moren, tanta mi og onkelen min til hunderfossen. Jeg aner ikke hvor gammel jeg var, men tipper rundt 3-4 år. Jeg var forferdelig glad i å plukke blåbær og spise de, og kunne gjerne bruke hele dagen på det. Mamma ble tilslutt veldig lei av å plukke blåbær, så hun fortalte meg at det kunne være at noen hadde tissa på de - og at jeg derfor ikke måtte plukke så mye. Dere må ikke tro at litt tiss skremte meg så veldig. Jeg satt ute i skogen alene å plukket blåbær mens mamma og resten av gjengen var inne i hytta, og plutselig hører de en lys stemme som roper "HEI, er det du som tar tissa på blåbæra!!?" til en tilfeldig stakkar som gikk forbi. Inne i hytta kranglet de veldig om hvem som skulle gå ut å hente meg, for å si det slik.

Den sommeren jeg var to år, var vi på ferie i Danmark. Mamma lå på stranden og solte seg, mens jeg drev å lekte for meg selv. Plutselig kommer jeg løpende bort til mamma og sier "mamma, skal jeg kjøpe en pils til deg?", og siden mamma trodde jeg drev å lekte butikk eller noe, svarte hun selvfølgelig "jaa, tusen takk, gullet". Så forsvant jeg igjen, og etter en stund kom jeg tilbake. "Jeg fikk ikke tak i pils, så jeg kjøpte en sjokolade isteden". Da hadde jeg løpt splitter naken bort til nærmeste butikk, for å "kjøpe" (eller stjele, om dere vil - penger hadde jeg ikke) pils til moren min. Ølen hadde stått for høyt oppe til at jeg klarte å nå den alene, så da tok jeg heller med den største sjokoladen jeg fant - så mamma ikke kunne bli skuffet når jeg kom tilbake uten øl til henne. Tror dere mamma var flau når hun gikk tilbake til butikken for å levere tilbake sjokoladen?

Når jeg var liten og holdt på med noe, ble jeg alltid så opptatt at jeg ikke hadde tid til å gå på do - noe som av og til resulterte i at buksen med klissvåt. En gang var jeg på besøk hos mormor, og vi skulle en eller annen plass. Jeg husker ikke hvor, men jeg husker at jeg gledde meg veldig. Jeg skulle ut å leke før vi skulle dra, og fikk streng beskjed fra mormor at hvis jeg tisset meg ut - så fikk jeg ikke være med likevell, for hun hadde ikke skifteklær til meg. Etter at jeg hadde vært ute en stund, så kom mormor å såg etter meg igjen - men fant meg ikke noen steder. Hun lette lenge, men jeg var borte. Tilslutt måtte hun få alle naboene til å hjelpe til, og alle ble redd for hva som kunne ha skjedd meg. Etter å ha lett lenge, fant de meg sovende under en busk. Sannheten var at jeg hadde tisset meg ut, så jeg hadde gått å gjemt meg for at mormor ikke skulle finne det ut - og selvfølgelig måtte jeg sovne der også.

Eller den gangen besten (oldefar) min døde av kreft. Etter begravelsen var jeg hos besta (oldemor), og jeg sa "off, stakkaars deg besta", besta svarte "ja, det er bra trist, sant?". Jeg tenkte litt og sa igjen "ja, for nå kan du ikke få baby lenger. Ikke når du ikke har en mann å få baby med". Da lo til og med besta godt. Skal nevnes at hun var over 80 år, så noe baby hadde det vel ikke blitt uansett. ♥ Besta og besten

Jeg var også veldig flink til å stikke av. Uansett hvor vi var, så klarte jeg å forsvinne på en eller annen måte. I tillegg pratet jeg hull i hodet på alle, og fantes ikke sjenert i det hele tatt (hva har skjedd med det?). Jeg gjorde nok slike dumme ting hele tiden, men dette var alt jeg kommer på akkurat nå.





Husk å stem HER, om dere ikke allerede har gjort det idag.

---

Q: har dere noen gullkorn fra da dere var mindre?

saltstudio.no

Jeg prøvde å lære Celine å si "værsågod" igår, men det gikk ikke så bra.

Meg: "Du må si værsågod, Celine!"
Celine: "Takk?"
Meg: "Vææærsååågoood?"
Celine: "Taaakk?"
Meg: "Klarer du å si, vææær såååå goooood?"
Celine: "Taaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaakkkkkkk?"

Hahaha, verdens søteste gullejente - uten tvil ♥

Som dere kanskje har fått med dere, har jeg lest bloggen til Regine i rundt et år nå.
Fulgt både ned-og oppturene hennes, og håpt på at hun skal klare å overvinne kreften.

Slik ble det desverre ikke, og idag gikk denne vakre jenta bort.
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, for alle ord blir så utrolig fattige.

Hvil i fred, Regine.
- og kondolerer til alle som stod henne nær.

Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg sover ikke.

Jeg er vinden som blåser,
jeg er diamanter som glitrer i snøen,
jeg er solskinnet på det modne kornet,
jeg er det milde høstregnet.

Når du våkner i morgengryet,
er jeg der som fuglens sirklende flukt.
Jeg er de funklende stjerner som skinner om natten.

Stå ikke ved min grav og gråt,
jeg er ikke der, jeg døde ikke.

- Ukjent