S I L J E - ung tobarnsmor

Det florerer med grupper som er imot barnevernet over alt på nett. Blogger og hjemmesider der foreldre bretter ut historien sin om at de har blitt "fratatt barna helt uten grunn", massevis av støttegrupper på facebook med omtrent samme innhold - bare forskjellige personer og en annen bakgrunn. Historien er som oftest den samme; "Barnevernet er noen drittsekker som tok fra meg barnet mitt uten grunn", eller "bare på grunn av noe som skjedde i min egen barndom". I disse sakene er det selvfølgelig aldri foreldra selv som har gjort noe galt, det er bare barnevernet som tar feil.

Er det bare jeg som stiller meg skeptisk til slike saker, bare jeg som tenker - hva sier barnevernet om denne saken selv? Aha, stemmer det. Barnevernet har taushetsplikt de, så de kan ikke uttale seg om saken i det hele tatt. Moren (og faren) til barnet kan påstå at de ikke har gjort noe galt så mye de vil, barnevernet kan likevel ikke gå ut offentlig å fortelle hva som egentlig er sannheten - og hvorfor de har mistet omsorgen for barnet/barna. Foreldra kan pynte så mye på historien de bare vil, hva som er den egentlige grunnen vil man aldri få vite - nettopp på grunn av barnevernets taushetsplikt.

Jeg sier for all del ikke at barnevernet aldri gjør feil. Det er mennesker som jobber der også, ikke maskiner - og mennesker, de gjør feil. Men jeg vil tørre å påstå at 90 % av feilene som barnevernet gjør, er å ikke gripe inn i hjem der de absolutt burde gjort det. Men hva skal man forvente? Barnevernet trenger hjelp, de kan ikke gå fra dør til dør og sjekke at alle barn i kommunen sin har det bra. Det er ikke slik det fungerer. De er avhengig av at andre melder inn om de er bekymret for noe. De er avhengig av at naboer, familie, bekjente, barnehager, skoler, helsestasjon og så videre melder det videre om det er en grunn til bekymring - det er det dessverre alt for få som gjør, og da kommer selvfølgelig bekymringene aldri frem til barnevernet.

Barnevernet har dessverre(?) ikke så mye makt her i landet at de bare kan gå inn i en familie, og ta fra de barna deres. De kan ikke det, så at barnevernet har tatt ifra noen barna uten grunn er som oftest bare oppspinn. Det handler nok heller om foreldre som ikke har evne til å se sine egne feil. Kanskje de virkelig tror at det ikke finnes grunn, kanskje de ikke ser fine egne feil - men de er der nok, og de er nok ikke små og ubetydelige heller. Isåfall er det selvfølgelig veldig synd at de selv går rundt å tror at barnevernet har stjålet barna deres, uten grunn, selv om det er langt ifra sannheten. Det er en lang prosess før barnevernet kan ta ifra noen omsorgen for barnet sitt, og det går igjennom flere enn bare barnevernet. Først må bekymringen komme inn til barnevernet, så må de ta saken videre til fylkesnemnda (eller noe sånt?) og så videre. Det er absolutt ikke slik at de bestemmer seg for å ta barnet, og bare gjør det.

En annen ting... Hadde min mor mistet omsorgen for meg, så hadde jeg blitt skikkelig forbanna om hun delte saken med hele Norge over nettet. Spør dere meg, så er det i seg selv en grunn til bekymring. Jeg ville heller at min mor skulle brukt tiden på å virkelig kjempe for meg, forbedre seg selv som omsorgsperson og jobbet for å få omsorgen tilbake - istedenfor å brette ut hele historien over nettet, så alle og enhver kunne lese det. Det ligger til og med filmer på youtube, av norske barn som blir hentet av barnevernet. Sykt! Jeg kan aldri tenke meg at det å dele hele saken på nettet, styrker saken til foreldrene. Det viser vel egentlig at de ikke klarer å sette barnas beste først. Skikkelig kult å være fjorten år, og ha "hele" barnevernshistorien sin på nettet? Eh nei, kanskje ikke.

Poenget mitt med dette innlegget er at jeg synes det er utrolig trist at barnevernet blir bannlyst på denne måten, at barnevernet skal bli hatet på grunn av historier som florerer rundt på nettet og media. Ikke vær så naiv at dere tror på alle disse historiene som florerer rundt, tenk over at det alltid er flere sider av saken - men barnevernet kan aldri komme med sin. Vis heller barnevernet litt tillit!

Illustrasjonsbilde: tv2nyhetene.no

 

Hva er deres mening om barnevernet?

Som dere vet, har vi nettopp kommet hjem fra Tyrkia. Det var en fantastisk tur, men det var en ting som slo meg - legger nordmenn fornuften igjen hjemme i Norge når de reiser på tur?

Snakker du med en voksen person her i Norge, kan han eller hun fortelle deg at barn og alkohol ikke hører sammen. Med andre ord, fulle mennesker og barn er ingen god kombinasjon. En oppegående forelder tar ikke med seg barnet sitt på et sted der det kryr av fulle mennesker, f.eks på en bar eller nattklubb - ikke her i Norge, iallfall.

Hvorfor er det da greit med en gang man er i et varmere land? Har barnet det bedre av alkohol og fulle mennesker i syden, enn her i Norge - blir barnet mindre skremt der?

Vi var innom flere barer når vi var i Tyrkia, og flere av stedene var det små barn på. Små barn som satt å fulgte med på fulle mennesker som sjanglet rundt og oppførte seg helt på trynet. Jeg fikk helt vondt av de. Misforstå meg rett, vi hadde nok ikke gått på hotellrommet når det ble leggetid for Celine vi heller, hun hadde nok ligget i vognen mens vi var ute - men vi hadde ikke tatt henne med på barer eller de villeste stedene. Da hadde vi nok holdt oss til en rolig resturant, god mat og kanskje en øl til maten - men noe mer enn det synest jeg ikke er passende når man har med små barn.

På hotellet vi bodde på var det en dansk familie. En mor, en far og en datter. Tipper datteren var rundt 10 - 12 år, iallfall ikke noe særlig mer enn det. Foreldrene satt i baren å drakk fra tidlig om morgenen, og helt til de måtte følges opp på hotellrommene pga for mye alkohol. Er det slik man vil at barn skal huske ferieturene sammen med foreldrene sine, eller vil man at barna skal ha gode minner fra fine familieturer?

Av og til lurer jeg veldig på hvor folk gjør av fornuftigheten og ansvaret sitt når de drar på ferie. Jeg er overbevist om at de fleste der skjønner at barn, barer alkohol og dritafulle mennesker ikke er en god kombinasjon - hvorfor glemmer de det når de drar ut av hjemlandet?



Hva mener dere,
er det alt for mange som glemmer alt som kalles fornuft og ansvar utenlands?

Husker dere at jeg skrev dette innlegget om bilder av barn på nett, der jeg anbefalte å formiske bildene og ha vannmerke med navn på alle bildene (spesielt av barn) man legger ut på nett - for at andre ikke skal misbruke de?

Kom nettopp over et godt eksempel på hvorfor det er veldig viktig. En blogg, som liksom skal være skrevet av en nybakt tenåringsmor. Det føreste jeg tenkte var, fy for en søt unge - men så leste jeg litt, og historien virket helt usannsynlig. Hun ble gravid i November, og ungen ble født for 5 dager siden - altså rundt fem måneder før tiden. Allerede her ringer det jo en bjelle om at dette ikke er sant, men så kommer hun nå "to dager etter fødselen" å forteller at de snart skal hjem. Hadde det i det hele tatt vært mulig at et barn som er født fem måneder før tiden overlevde, så hadde hun iallefall ikke vært frisk nok til å i det hele tatt vært utenfor kuvøsen.

Her er et eksempel på bilde hun har stjålet:


og her er fra den ekte bloggen:


I tillegg har jeg vært kontakt med ei jente som også har blitt frastjålet bilde som har blitt publisert på denne bloggen, bildet er av henne og kjæresten hennes. Der er også mange flere bilder, av både barn og voksne - og jeg synest synd på de personene som egentlig er avbildet, som plutselig har fått seg "nytt navn og identitet".  Jeg har selvfølgelig gitt beskjed til blogg.no, og håper at bloggen blir fjernet så raskt som mulig.

Her er bloggen, kanskje dere vet hvem personene på resten av bildene er? Utrolig dumt å gi oppmerksomhet til slike bloggere kanskje, men man kan nesten ikke overse det heller. Sykt at det faktisk finnes hundrevis av falske blogger, profiler på nettby osv - og at mange av de utgir seg for å være foreldre til andres barn. Hadde jeg funnet bilder av Celine på en falsk blogg, så hadde jeg ikke nølt med å anmelde iallefall.

Håper dette får folk til å forstå at det er viktig å passe på hvilken bilder man legger ut, og at det er veldig lurt å iallefall merke bildene sine - for å gjøre sjangsene for at slike ting skjer med dine bilder mindre.

EDIT: tok ikke lange tiden før hun rakk å slette alt, nei...

Sikring av barn i bil er noe jeg har vært veldig opptatt av helt siden jeg ble mamma selv, og jeg er virkelig sjokkert over hvor uvitende enkelte faktisk er. Jeg har to bilstoler til Celine, og med begge to har jeg fått spørsmål om hvorfor i all verden jeg kjøper så dyre bilstoler - "det finnes jo tusenvis av billige stoler, brukte stoler på finn.no eller så kan jeg arve fra noen i familien. Dessuten er det jo helt på trynet å velge en bilstol som tar så stor plass og som tar så lang tid å montoere, når det finnes mange mindre og lettere stoler". Er folk virkelig så uvitende, eller er det rett og slett dumhet eller latskap?

Jeg kjøper ikke brukt bilstol, siden jeg ikke aner hva den bilstolen har vært utsatt for hos de som har brukt den før. For alt jeg vet, kan den ha vært i kollisjon før - og da kan sikkerheten være redusert, selv om stolen ser like fin og hel ut. Jeg kjøper ikke heller ikke en av "billigstolene" selv om de også er godkjente, for at en stol er ECE-godkjent betyr ikke at den er sikker.

Jeg kommer aldri til å plasere datteren min i en forovervendt bilstol før hun er minst 4 år, og jeg synest det er sjokkerende hvor mange foreldre som velger å snu barnet allerede før de fyller 1 år. Et bakovervendt barnesete reduserer risikoen for å miste livet i en frontkollisjon med 90-95 % mens et fremovervendt barnesete ikke reduserser risikoen med mer enn 50-60 %. Burde ikke dette være argument godt nok til å få foreldre til å velge bakovervendte barneseter til barnet er minst fire år? Hadde det vært opp til meg, så ville det vært en lov mot å plasere så små barn forovervendt.




Det finnes mange argumenter som ofte benyttes mot å velge bakovervendte barneseter og de aller fleste bunner i uvitenhet. Her er en del av de vanligste argumentene/mytene:

Fremovervendte barneseter er godkjent, da er de mer enn bra nok - dessverre stemmer nok ikke dette. Får å få et barnesete godkjent for salg på det europeiske markedet må setet oppfylle visse mimimumskrav, gjør det får setet en ECE-godkjenning. Flere av setene som har fått ECE godkjenning får stryk i den store europeiske forbrukertesten som gjennomføres en gang i året, setene testes her ved høyere og mer realistiske hastigheter. Allikvel kan man ikke kreve at setene trekkes fra markedet siden de faktisk har fått ECE godkjenningen. Informasjon fra Trygg Trafikk:

En bakovervendt barnestol reduserer risikoen for at barnet mister livet med 90-95 prosent
sammenlignet med å være usikret. Tilsvarende reduksjon i en forovervendt barnestol er 50 ? 60 prosent (Folksam)

De fleste påkjørsler skjer bakfra, da vil det være farlig for barnet å sitte bakovervendt - Påkjørsler bakfra (der det eventuelt ville vært en fordel å sitte forovervendt) skjer i så lave hastigheter at risikoen for alvorlige skader er relativt liten. Tall for 2007 viste at 2 % av de omkomne døde i ulykker med kjøretøy i samme kjøreretning, mens 46 % omkom i møteulykker.nDet betyr at man bør velge den sikringen som gir best beskyttelse ved frontkollisjoner, selv om det ikke er risiko for det i det daglige.

Ser man på skader ved forsikringssaker er det mange påkjørsler som skjer bakfra, men de aller fleste tilfellene av alvorlige person skader/eller død er frontkollisjoner.

Bakovervendte seter tar for stor plass - en myte. Nå finnes det bakovervendte seter som passer i de fleste biler, men man må ta seg en tur til forhandler og prøve seg frem til man finner det rette setet. Har man ikke plass bak kan man koble ut airbagen og plassere barnet bakovervendt i forsetet, det er tryggere enn fremovervendt i baksetet.

Barna må sitte med bena helt opp under haken - mange foreldre snur barna fordi de må bøye bena sine. Oftest snues barna fordi foreldrene syntes det ser vondt ut, ikke fordi barna har klaget. Husk at barn er myke, de er ikke små voksne. De sier selv i fra om de får vondt. Husk at det er enklere å reparere et brukket ben enn hode og nakkeskader.

Tenk om barnet blir bilsykt - ikke ta sorgene på forskudd. Noen barn blir bilsyke(svært ofte er det uavhengig av sitteretningen) men flertallet gjør ikke det.

Alt under filmen er hentet herfra.


En trygg, bakovervendt Celine - som kommer til å sitte slik i minst to år til.

---

Q: hva mener dere om sikring av barn i bil?
hvorfor tror dere flere velger forovervendt, til tross for sikkerheten?

♥ Du vet du er mamma når du kommer inn på stuen, og merker at gullfisken ligger på stuebordet dynket i fiskemat - og det er en liten uskyldig skapning som ser på deg med spørrende øyner og sier "mate tisken?"

♥ Du vet du er mamma når månedens største happening er en ny barnevogn.

♥ Du vet du er mamma når gavekortene du fikk til jul/bursdag ble svidd av på ting til barna og ikke deg selv

♥ Du vet du er mamma når du synes det er like naturlig å snakke om puppene dine som om været...

♥ Du vet du er mamma når du bruker en evighet på å stelle barnet, sjekke at han ser bra ut, å pakke stelleveska. Å først når du omsider ankommer plassen du skulle, legger du merke til at du selv ser ut som et takras

♥ Du vet du er mamma når du har tegninger (med sprit tusj) på veggen men ikke klarer å bli sint, fordi en liten engel ser på deg med store øyne å forteller hva han/hun har tegnet...

♥ Du vet du er mamma når du står og vugger handlevognen på butikken før du kommer på at barnevognen OG barnet ikke med..

♥ Du vet du er mamma når du står opp klokken 07.00 og syns du har fått sove lenge i dag...

♥ Du vet du er mamma når du kan dusje, vaske og tørke håret og få på deg klærne på under ti minutter.

♥ Du vet du er mamma når du fantaserer om hvor mye du kunne gitt for åtte timers sammenhengende søvn.

♥ Du vet du er mamma når du forundrer deg over hvordan andre mødre kan være så slanke, opplagte og klare i toppen.

♥ Du vet du er mamma når du hører deg selv si til nybakte mødre at den første tiden bare flyr forbi. Til tross for at du husker inderlig vel hvor irritert du selv ble når andre sa det til deg.

♥ Du vet du er mamma når du stadig vekk snur deg mot baksetet, selv om du er alene i bilen

♥ Du vet du er mamma når du bruker minst 50 % av tiden du liksom skal ha for deg selv til å uroe deg for om babyen har det bra

Jeg får hele tiden høre (... eller lese) kommentarer om hvor dumt og egoistisk det er å få barn når man er ung, og da spesielt når i tenårene. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive min side av saken, og hva jeg mener. Fant et innlegg som passet fint å bruke som eksempel, og har svart på noen av det denne jenten mener om unge mødre.

"Det har blitt en trend nå for tiden at jenter i 14-15-16-årene får barn, og det syns jeg er trist. For ikke å si sykelig egoistisk gjort mot det stakkars barnet. Det verste er at de virker stolte over å være mor i så ung alder, og ofte skriker ut i overskrifter på bloggene sine at de ble gravide da de bare var fks. 15 år gamle. Ja, greit, du spredte beina, knullet litt rundt og så ble det en unge av det fordi du var for egoistisk til å tenke på andre enn deg selv, og for dum til å benytte deg av prevansjonsmidler. Oi, så mye å være stolt av."

Ok, først og fremst: jeg ikke stolt av at jeg ble gravid som sekstenåring, men jeg er kjempestolt av barnet mitt. Finnes det foreldre som ikke er stolt over barna sine? Historien bak graviditeten er ikke noe jeg er stolt av, og det hadde uten tvil vært lettere for meg om jeg hadde vært eldre og hadde hatt mer på plass før jeg ble gravid og fikk barn, men likevell; jeg angrer ikke et sekund, for Celine er verdt det.

"En mor skal være tilstede når barnet tar sine første skritt, sier sine første ord eller treffer sine første jevnaldrende venner. Dette skal ikke overlates til en barnevakt. Et barns forhold til moren skal være sterkere enn forholdet til barnevakten, og hvordan skal du få tid til det når du får ungen før du fullfører utdannelsen? Det får du ikke."
...
"Skal ikke barnetiden være noe spesielt? Skal det ikke være en lykkelig tid? Barnet er avhengig av deg frem til rundt 6årsalderen. Etter dette er mamma teit og man vil heller være med venner og se på disneychannel. Men disse mødrene velger isteden å poppe ut ungen, gå på skole og være totalt utslitt og ikke ha tid til å være verdens beste mamma når de kommer hjem. Når de endelig har fullført utdannelsen sin og har tid til ungen, da har ungen selv begynt på skolen og syns mamma er både dum og teit."

Se for dere at jeg var 30 år, har en god utdannelse og alt det som er "fasiten" for hva man må ha i orden før man planlegger barn; etter at barnet mitt ble født, hadde jeg hatt valget mellom 10 måneder permisjon med 100 % lønn eller 12 måneder med 80 % lønn, etter de månedene hadde det blitt tilbake på jobb igjen og barnet måtte gått i barnehagen - som de aller fleste andre barn. Sånn er det med de andre barna i barnehagen også. At jeg er student går på ingen måte utover Celine, hennes liv er ikke noe annerledes enn andre barns. Hun kommer i barnehagen til samme tid som de andre barna, og blir som oftest hentet litt før de andre. Hva forskjell gjør det for Celine, om jeg er på jobb eller om jeg er på skolen mens hun er i barnehagen?

Hadde jeg vært i full jobb nå, så hadde jeg nok fått enda mindre tid med Celine enn jeg har nå. Jeg hadde selvfølgelig hatt bedre økonomi, men likevell - den erstatter ikke tiden med henne. Vi klarer oss med det vi har, selv om vi gjerne skulle hatt litt ekstra av og til. Celine har aldri manglet noe som helst, og det skal jeg sørge for at hun aldri gjør også.

Celine har en mamma og en (ste)pappa som elsker henne overalt, og som gjør alt for at hun skal ha det bra. Vi synger når vi pusser tennene og synger for henne før hun sovner. Vi leker og tuller sammen. Forteller henne hele tiden hvor flink og fin hun er. Lærer henne nye ting og skryter henne opp i skyene hver gang hun klarer noe nytt. Og vet dere, det er faktisk sånne småting som er det aller viktigeste for de små. De trenger å ha noen som elsker de og noen som får de til å føle seg trygge  - og akkurat det, kommer Celine alltid til å ha.

Tilslutt vil jeg avslutte innlegget med at jeg absoltt ikke vil anbefale tenåringer å planlegge barn, for det er på ingen måte enkelt. Det er tøft, og det er masse man ikke tenker på - som dukker opp etter at barnet er født. Men likevell, ting går ikke alltid som planlagt. Uansett hvor godt man beskytter seg, så kan prevensjonen svikte (med mindre man ikke har sex, selvfølgelig!), og da er det jo flott at det faktisk finnes alternativ - og om man føler man kan gi barnet en god oppvekst, så bør man jo gå inn for det også. Unge foreldre er på ingen måte dårligere enn andre. Selvfølgelig er det foreldre som svikter - men det gjelder jo eldre også. Det er ikke sånn at når man bikker 30 blir man automatisk en supermamma, mens når man er under 20 går det ikke i det hele tatt.

Og, før dere dømmer alle tenåringsmødre etter en, husk at alle har forskjellig historie. Verden er ikke så firkantet at alle har samme historie bak seg, og alle har kanskje ikke hatt det like enkelt. Se for deg at du f.eks er 15 år og ikke merker at du er gravid før du er over halvveis i svangerskapet? Burde man ikke respektert jenten for at hun gjør sitt beste for å gi ungen et godt liv, istedenfor å bare snakke dritt og gå imot henne? Om du faktisk ikke vet ting du sier helt hundre prosent sikkert, så er det vel best å holde kjeft - ikke sant?

---

Q: hva er deres mening om alle fordommene mot unge foreldre?

Hva skjer med at jeg får flere kommentarer om dagen der det står "hei, fin blogg. Besøk min?". Er folk virkelig så desperate etter lesere at de kommenterer innlegg som de tydligvis ikke gidder å lese engang kun med egenreklame? Jeg var faktisk innom en blogg om ei jente som er et par eldre enn meg og som mista ungen sin for noen mnd'er siden, og på det ene innlegget der hun forteller historien om hva som skjedde, hadde hun fått en flott kommentar "hei, fin blogg. Besøk min?(A)". Hvis dere virkelig er så desperate etter lesere, så skumles ihvertfall over så dere ikke driter dere helt ut. Jeg kan ihvertfall si ÉN ting; jeg gidder ikke bruke tid på en blogg som tydligvis er så dårlig at de må spamme hundrevis av blogger for å få besøk på sin egen. Alle slike kommentarer blir slettet av meg.

Jeg begynner også å bli litt lei av at alle legger meg til på msn og facebook. Hvis dere ser på "kontakt" her på bloggen har jeg skrevet "Selv om jeg legger ut mailadresse og facebook-navn her så betyr det ikke at jeg godtar alle som legger meg til som venn, eller legger meg til på msn. Facebook og msn er for folk som kjenner meg,
 ikke for blogglesere", er det ingen som leser og godtar det? Om det er en spesiell grunn til at du vil snakke med meg over msn, så send ihvertfall en mail og si ifra først - hvis ikke blir du desverre ikke godtatt. Bare idag har fem ukjente lagt meg til som venn på facebook, og jeg har fått 10 forespørsler på msn.

---

Q: er det noe som irriterer deg?

Flere har spurt etter fødselshistorien min, så jeg tenkte at jeg skulle prøve å skrive ned litt om fødselen. Nå er jeg det jo halvannet år siden, så det er en del jeg har glemt. Men her er ihvertfall det jeg husker av fødselen.

Søndag 16. Mars 08 hadde jeg lugget nede på soverommet mitt og sett på One Tree Hill nesten hele dagen. Det var forsatt to uker igjen til termin, og jeg var forberedt på at jeg kom til å gå lenge over terminen også.

Når kl var over midnatt og det begynte å nærme seg leggetid sprang jeg opp trappa for å hente meg en is i fryseren. Jeg spiste veldig mye is på den tiden, for jeg var litt plaget med halsbrann. I det jeg bøyde meg ned for å ta isen ut av fryseren kjente jeg at det rant noe mellom beina mine, og jeg trodde først at jeg hadde fått enda en blødning. Sprang inn på badet og sjekket om det var blod, men det var det ikke. Så regnet jeg med at det ikke var noe, og gikk ut for å snakke litt med mamma før jeg skulle legge meg. Da begynte det å renne litt igjen, og jeg sa «øøh, det er noe som renner mellom beina mine!?» til mamma. Jeg tenkte faktisk ikke over at det kanskje kunne være fostervann engang.

Mamma fikk panikk og tvingte meg til å ringe inn på fødeavdelingen for å høre, og de sa at de tvilte på at det var fostervann (siden det ikke var å mye), men at hvis jeg var bekymret eller noe så kunne jeg komme inn å få det sjekket. Mamma var fast bestemt på at vi skulle få det sjekket, så hun kjørte meg til sykehuset med en gang. Dette var vel i 01-02 tiden, så jeg kom ikke til sykehuset før kl. var rundt 03 på natta.

Inne på sykehuset tok de test av vannet. Jordmoren sa først at alt normalt ut og det var nok ingen fødsel enda. Ikke hadde jeg noe smerter eller ubehag heller, så jeg kunne nok bare dra hjem igjen. Men så kom resultatet på testen, og den viste svakt positiv. Siden den var positiv fikk de ikke lov å sende meg hjem igjen, selv om hun tvilte på at det var fostervann. Derfor måtte jeg være på sykehuset over natten, og mamma dro hjem igjen uten meg.

Iløpet av natten begynte jeg å få litt ubehag i ryggen. Kan vel ikke si at det gjorde vondt, men det var ikke noe særlig godt. Rundt 08-09 tiden kom det en sykepleier å vekte meg fordi de skulle ta en del nye tester av meg. De skulle f.eks sjekke aktiviten i magen med en sånn maskin, og der viste det seg at jeg hadde litt sammentrekninger. Hun viste ikke om det var rier, men det var ihvertfall noe som skjedde. Etterpå ble det ultralyd, og jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk lov å reise hjem uansett. Hvis ikke fødselen startet av seg selv, så kom de til å sette meg igang etterhvert.

Den greia som måler fosterlyd og sammentrekninger. Husker ikke hva den heter lenger.

Nå var klokken nærmere 12, og jeg fikk tildelt fødestue som jeg skulle vær på. Jeg ringte mamma og fortalte hva som skjedde, og jeg sa at hun måtte komme - og at hun måtte huske kamera! Rundt denne tiden begynte jeg å få skikkelig tak i både ryggen og magen også. Jeg skjønte etterhvert at det var rier, men hadde trodd at det kom til å være enda vondere enn de var.

Når klokken var rundt 13 kom jordmoren inn og sjekket meg. Hun sjekket åpningen og kjente litt etter hvordan babyen lå osv. Hun fikk helt sjokk når hun hadde sjekket åpningen. 6 cm allerede, og hun gikk for hente en annen dame som også sjekket bare for å være sikker. Så sa hun at dette kom hvis til å gå mye fortere enn hun hadde trodd. Rett etter tok hun resten av vannet mitt, og først da begynte det å gjøre skikkelig vondt. Riene kom i ett sett, og jeg fikk aldri noe pause imellom. Jeg ble tilbudt lystgass, men torte ikke bruke den fordi jeg var redd for å bli dårlig. Noen annen form for bedøvelse hadde vi ikke tid til.


Venaflon(?). Jeg måtte få antibiotika mot infeksjon siden vannet hadde lekt.

Mamma kom mellom kl. 13.15 og 13.30 engang. Hun satt i den ene kroken hele tiden, og jeg tror ikke hun torte å åpne kjeften sin fordi jeg var så sint. Jeg kjeftet i ett sett på jordmoren, og jeg kom med dumme uttalelser hele tiden. Jeg ba de f.eks åpne vinduet (9 etasje) fordi jeg skulle hoppe ut. De bare lo av meg, heldigvis. Riene ble sterke og sterkere, og jeg trodde helt seriøst at jeg kom til å dø i løpet av fødselen.

Jeg ble etterhvert flyttet over i en annen seng, og jeg så at jordmoren begynte å legge frem sakser og andre sånne skumle verktøy-greier. Jeg sa til henne at hun bare kunne glemme å klippe meg, for det gikk jeg ikke med på. Klokka 13.50 fikk jeg lov å begynne å presse. Hjertelyden til Celine begynte å bli svakere, og jordmoren tilkalet flere leger. Plutselig var hele rommet fullt av folk, og jeg skjønte ingenting. Plutselig sier jordmoren «nå klipper jeg deg, Silje», og jeg var på god vei ut av senga. Ikke faen om noen skulle få klippe i meg nei, men det gjorde hun likevell - og jeg kjente faktisk ingenting. Rett etter var Celine ute, etter bare en pressrie fra meg.


Det aller første bildet som ble tatt av henne. Her er hun helt fersk, og har nettopp kommet opp på brystet mitt. Dette bildet sendte jeg rundt til mange, og jeg fikk svar tilbake "hvem er det?", fra mange. Ha-ha, søtt.

13.58 ble hun født, og hun kom rett opp på brystet mitt med en gang. Helt perfekt var hun, men bitteliten. Det var bare såvidt jeg turte å ta i henne. Etter noen minutter tok de henne ut for å veie og måle henne, og hun var 1840 gram og 44 cm. Ikke akkurat store jenta, men likevell nydeligere enn noen andre.


Noen bilder fra da Celine var nyfødt:

Om det var så vondt som jeg hadde trodd? Tja, på en måte var det verre enn jeg hadde sett for meg - på en annen måte var det også mye bedre. Smertene var langt verre enn jeg hadde forberedt meg på. Jeg skal love dere at jeg ikke trodde det kom til å bli noe småtteri, men likevell tror jeg ingen klarer å forberede seg helt på hvor fantastisk vondt det faktisk gjør med rier. Jeg hadde sett for meg kjempesterke smerter, men ikke på samme måte som de smertene jeg fikk. Samtidig ble fødselen mye bedre enn det jeg hadde sett for meg, for alt gikk så raskt over. Selv om smertene var helt jævlige (... unnskyld) - gikk det så raskt over, etter fødselen hadde jeg omtrent ingen plager. Noe av det jeg grudde meg aller mest til, var eventuelt klipping. Og jeg måtte klippes, men det var ikke noe vondt i det hele tatt. Jeg grudde meg også veldig til smertene og ubehagene jeg har hørt folk har etter en fødsel, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde noen plager etter fødselen - bortsett fra vondt halebein og noen etterrier de første døgna.

Så alt i alt, det gikk egentlig kjempebra - selv om jeg hadde tenkt å trekke meg når alt stod på :)

---

Q: hvordan var din fødsel? - hvis du har barn.
- eller, gruer du deg til å føde? - hvis du ikke har barn.

Ok, sorry for tittelen på innlegget, men dere skjønner etter at dere har sett videoen. Jeg advarer mot sterke scener, hos meg trillet tårene.



Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å behandle barn sånn, eller hvordan det i det hele tatt er mulig å behandle noe som helst levende vesen som dette. Det er helt umenneskelig. Akkorat nå kjenner virkelig at jeg er for dødsstraff likevell.

Jeg får dårlig samvittighet av å bare si "nei!" til Celine, og får helt vondt inni meg hver gang hun gråter. Hvor i all verden er samvittigheten til disse menneskene?

---

Q: hva synest du om filmen?
- dumt spørsmål