Jeg får hele tiden høre (... eller lese) kommentarer om hvor dumt og egoistisk det er å få barn når man er ung, og da spesielt når i tenårene. Derfor tenkte jeg at jeg skulle skrive min side av saken, og hva jeg mener. Fant et innlegg som passet fint å bruke som eksempel, og har svart på noen av det denne jenten mener om unge mødre.
"Det har blitt en trend nå for tiden at jenter i 14-15-16-årene får barn, og det syns jeg er trist. For ikke å si sykelig egoistisk gjort mot det stakkars barnet. Det verste er at de virker stolte over å være mor i så ung alder, og ofte skriker ut i overskrifter på bloggene sine at de ble gravide da de bare var fks. 15 år gamle. Ja, greit, du spredte beina, knullet litt rundt og så ble det en unge av det fordi du var for egoistisk til å tenke på andre enn deg selv, og for dum til å benytte deg av prevansjonsmidler. Oi, så mye å være stolt av."Ok, først og fremst: jeg ikke stolt av at jeg ble gravid som sekstenåring, men jeg er kjempestolt av barnet mitt. Finnes det foreldre som ikke er stolt over barna sine? Historien bak graviditeten er ikke noe jeg er stolt av, og det hadde uten tvil vært lettere for meg om jeg hadde vært eldre og hadde hatt mer på plass før jeg ble gravid og fikk barn, men likevell; jeg angrer ikke et sekund, for Celine er verdt det.
"En mor skal være tilstede når barnet tar sine første skritt, sier sine første ord eller treffer sine første jevnaldrende venner. Dette skal ikke overlates til en barnevakt. Et barns forhold til moren skal være sterkere enn forholdet til barnevakten, og hvordan skal du få tid til det når du får ungen før du fullfører utdannelsen? Det får du ikke."
...
"Skal ikke barnetiden være noe spesielt? Skal det ikke være en lykkelig tid? Barnet er avhengig av deg frem til rundt 6årsalderen. Etter dette er mamma teit og man vil heller være med venner og se på disneychannel. Men disse mødrene velger isteden å poppe ut ungen, gå på skole og være totalt utslitt og ikke ha tid til å være verdens beste mamma når de kommer hjem. Når de endelig har fullført utdannelsen sin og har tid til ungen, da har ungen selv begynt på skolen og syns mamma er både dum og teit."
Se for dere at jeg var 30 år, har en god utdannelse og alt det som er "fasiten" for hva man
må ha i orden før man planlegger barn; etter at barnet mitt ble født, hadde jeg hatt valget mellom 10 måneder permisjon med 100 % lønn eller 12 måneder med 80 % lønn, etter de månedene hadde det blitt tilbake på jobb igjen og barnet måtte gått i barnehagen - som de aller fleste andre barn. Sånn er det med de andre barna i barnehagen også. At jeg er student går på ingen måte utover Celine, hennes liv er ikke noe annerledes enn andre barns. Hun kommer i barnehagen til samme tid som de andre barna, og blir som oftest hentet litt før de andre. Hva forskjell gjør det for Celine, om jeg er på jobb eller om jeg er på skolen mens hun er i barnehagen?
Hadde jeg vært i full jobb nå, så hadde jeg nok fått enda mindre tid med Celine enn jeg har nå. Jeg hadde selvfølgelig hatt bedre økonomi, men likevell - den erstatter ikke tiden med henne. Vi klarer oss med det vi har, selv om vi gjerne skulle hatt litt ekstra av og til. Celine har aldri manglet noe som helst, og det skal jeg sørge for at hun aldri gjør også.
Celine har en mamma og en
(ste)pappa som elsker henne overalt, og som gjør
alt for at hun skal ha det bra. Vi synger når vi pusser tennene og synger for henne før hun sovner. Vi leker og tuller sammen. Forteller henne hele tiden hvor flink og fin hun er. Lærer henne nye ting og skryter henne opp i skyene hver gang hun klarer noe nytt. Og vet dere, det er faktisk sånne småting som er det aller viktigeste for de små. De trenger å ha noen som elsker de og noen som får de til å føle seg trygge - og akkurat det, kommer Celine alltid til å ha.
Tilslutt vil jeg avslutte innlegget med at jeg absoltt ikke vil anbefale tenåringer å planlegge barn, for det er på ingen måte enkelt. Det er tøft, og det er masse man ikke tenker på - som dukker opp etter at barnet er født. Men likevell, ting går ikke alltid som planlagt. Uansett hvor godt man beskytter seg, så kan prevensjonen svikte
(med mindre man ikke har sex, selvfølgelig!), og da er det jo flott at det faktisk finnes alternativ - og om man føler man kan gi barnet en god oppvekst, så bør man jo gå inn for det også. Unge foreldre er på ingen måte dårligere enn andre. Selvfølgelig er det foreldre som svikter - men det gjelder jo eldre også. Det er ikke sånn at når man bikker 30 blir man automatisk en supermamma, mens når man er under 20 går det ikke i det hele tatt.
Og, før dere dømmer alle tenåringsmødre etter en, husk at alle har forskjellig historie. Verden er ikke så firkantet at alle har samme historie bak seg, og alle har kanskje ikke hatt det like enkelt. Se for deg at du f.eks er 15 år og ikke merker at du er gravid før du er over halvveis i svangerskapet? Burde man ikke respektert jenten for at hun gjør sitt beste for å gi ungen et godt liv, istedenfor å bare snakke dritt og gå imot henne? Om du faktisk ikke vet ting du sier helt hundre prosent sikkert, så er det vel best å holde kjeft - ikke sant?

Q: hva er deres mening om alle fordommene mot unge foreldre?