... som ikke har lyst å stå opp riktig enda (ikke den størte ihvertfall)
God kveld.
Jeg sletta både svarene og videobloggen jeg, for det ble så utrolig dumt og langt. Skal gå igjennom alle spørsmålene igjen imorgen, og da skal jeg plukke ut noen av de som jeg skal svare på. Det ble utrolig mange spørsmål, så tenkte jeg skulle lage tre forskjellige videoer. En med spørsmålene om meg, en med spørsmålene om graviditeten og Celine og en med spørsmålene om Kenneth og meg, eller noe sånt. Jeg håper ihvertfall at det blir mye bedre enn det idag.
Nå skal jeg til å krype under dyna. Er knalltrøtt, det er nesten så jeg sovner her jeg sitter nå. Imorgen skal jeg være hjemme med Celine hele dagen. Det er OD-dag, og jeg har ikke funnet meg noe jobb, så jeg skal heller rydde og lage middag til Kenneth og kreve 300 kr for det. Dyr middag kanskje, men det får gå.
"Hvor er tjukkemagen da, Celine?"
Hun er så stolt over tjukkemagen sin, og viser den stolt frem til alle som spørr. Ha-ha.
Nå skal vi lage oss middag, slik at vi får litt påfyll i tjukkemagene våres. Kenneth kommer også å skal spise sammen med oss snart. Denne uken jobber han normal arbeidstid, så skal bli godt å få se han litt; selv om jeg regner med at vi ikke får sett han så alt for mye, for han er veldig opptatt med nybilen og anlegget. Han har kjøpt seg anlegg for rundt tjue tusen kroner (bra noen har god råd!), så da må han selvfølgelig ordne til det også.
Etter middagen skal jeg shine hele huset. Jeg er dritlei av rot nå, så alt skal ryddes før jeg tar kvelden idag.
Heisann!
Siden jeg har ny telefon så måtte jeg prøve å filme litt med den idag, og filmet litt mens Celine spiste kveldsmat idag. Prøvde å få henne til å synge "lille petter edderkopp" også, men det var ikke så lett med en overtrøtt unge
.
God kveld!
Har blitt dårlig med blogging idag, for jeg har prøvd å brukt tiden på Celine siden hun har vært borte siden igår, og så har vi ryddet nesten hele dagen i tillegg. Vi har byttet plass på sofaen og tv'en, men planen er at vi skal selge den sofaen vi har nå og kjøpe en ny. Den passer ikke inn i det hele tatt, så håper vi får solgt den. Hvis noen i nærheten er interessert i en brun to+tre+en (altså, to sofaer og en stol) "sofaserie" så er det bare å si ifra. Passer fint hvis man har barn også, for hvis man søler eller noe er det bare å tørke av uten at det setter seg.
Egentlig skulle det jo vært "famile-søndag" idag, men siden Celine har vært syk så har vi holdt oss inne. Egentlig passet det jo fint, siden vi var ute igår og er veldig blakke i tillegg.
Celine la seg i 20 tiden idag, og etter det har vi hatt besøk av en venninde og sett på x-factor. Vi hadde ikke tid til å se den på fredag, så vi henger litt etter. Nå er jeg trøtt og skal snart finne sengen, skal bare ta en rask dusj først. Imorgen skal jeg på jobb i barnehagen igjen, så jeg må vel nesten være uthvilt til det.
Celine elsker sko, og spesielt sko som ikke er hennes. Ha-ha.
Celine ligger til lading.
Heisann!
Nå er gullet endelig hjemme igjen. Hun ble kjempeglad for å se meg, og det varmer skikkelig. Rett etter hun hadde kost litt med meg så begynte hun å lete rundt i huset etter Kenneth. Gikk rundt å ropte "tenneeeth, teeneeeeth, pappaaa", men fant han ikke noen steder. Litt morsomt å se at den første plassen hun alltid leter på, er på soverommet. Hvis hun ikke finner han, så tror hun alltid at han sover.
Jeg fortalte henne at han er ute, og da klatret hun opp i tripp trapp-stolen med en gang (som står med vinduet) og begynte å rope etter han. Fikk litt av det med på film, men hun blir så "beskjeden" med engang jeg tar frem kameraet.
Årene gikk og jeg holdt (utrolig nok) ut med han. Uansett hva han gjorde mot meg, så var jeg dum nok til å tro han når han gråt og ba om tilgivelse. Han skulle jo aldri gjøre noe sånt igjen, og i begynnelsen trodde jeg han, gang på gang. Hele forholdet var basert på løgn, og han var langt ifra den personen han ga seg ut for å være. Jeg gidder ikke gå noe særlig mer inn på det, i og med at det egentlig ikke har så veldig mye med resten av historien å gjøre.
Sommeren 2007 hadde jeg fått nok, og forholdet hang i en utrolig tynn tråd. Det var utroskap gang på gang, og jeg hadde endelig innsett at nå hadde det gått langt over streken, og at jeg faktisk fortjente bedre. Jeg hadde store planer om å gjøre det slutt, men så skjedde det noe som forandret alt.
I Juli begynte jeg å bli utrolig kvalm, og etterhvert kom mistankene om at jeg kanskje kunne være gravid. Fredag 27. Juli 2007 fikk jeg det bekreftet, og hele livet mitt ble satt på pause. Jeg var bare 16 år, og jeg viste at jeg ikke hadde noen fremtid med han som var faren til barnet. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde egentlig innsett hvordan Rasmus (barnefaren) var, men ifølge han ble alt så mye annerledes nå. Han skulle jo bli pappa, verdens beste pappa - ifølge han selv.
Vel, dum som jeg var ga jeg han enda en sjangse. Jeg håpte på at ting kom til å forandre seg og bli bedre, selv om jeg tvilte litt. På denne tiden viste jeg heller ikke om jeg hadde noen rettigheter økonomisk eller noe somt helst, og jeg trodde at det var helt umulig for meg å klare meg uten hjelp fra Rasmus. Jeg kan vel påstå at han skjerpet seg litt(!) de første ukene. Han var langt ifra noen drømmegutt, men han var ikke så ille som han hadde vært før. Han hadde f.eks tid til å komme på besøk av og til, og det fikk jo meg til å tro at ting iallefall gikk litt fremover. Men det varte ikke lenge.
(bollemagen et par uker før fødsel)
Moren min tok ikke graviditeten min så bra. Hun gjorde alt hun kunne for å overtale meg til å ta abort. Hun skjønte nok hvordan det ville gå med barnefar, og trodde ikke at jeg kom til å klare å ta meg av en unge helt alene. Moren min hadde aldri likt Rasmus, og hun skjønte nok litt mer av hvordan han egentlig var enn det jeg gjorde. Jeg hadde også noe som kalles «Hyperemesis Gravidarum» (ekstrem svangerskapskvalme), så jeg kastet opp flere ganger om dagen i 8 mnd, noe som gjorde at jeg hadde veldig lite energi og klarte nesten ingenting. Dette brukte moren min imot meg, og minte meg hele tiden på at «jeg kunne jo forsatt ta abort». Heldigvis ga hun seg etter at det hadde gått 12 uker, og etterhvert begynte hun å glede seg til å bli mormor. Det setter jeg veldig pris på, for jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten hennes støtte mot slutten av svangerskapet.
Jeg fant meg leilighet, og der skulle jeg og Rasmus bo sammen. Ihvertfall var det planen. Selv om vi var «samboere», så satt jeg i leiligheten helt alene 95 % av tiden. Han kom ikke engang hjem om nettene, og etterhvert skjønte jeg at ting virkelig hadde gått over streken - igjen. Han som gledet seg sånn, og skulle bli verdens beste pappa, hadde ikke tid til å være med på ultralyd for å se barnet sitt engang. Jordmortimer var uaktuelt, og alt som hadde med graviditeten å gjøre var helt uinteressant.
En dag når jeg vasket klær fant jeg en liten «pose» i sokken hannes. Noe brunt som var pakket inn i plastfolie, og jeg hadde ingen problem med å forstå hva det var, selv om jeg aldri har vært i «det miljøet». Jeg spurte han, og han ble sur fordi jeg hadde gått igjennom klærne hannes. Han sa at det selvfølgelig ikke var hannes, han hadde bare tatt vare på den for noen. Jeg trodde selvfølgelig ikke på han, og etterhvert fikk jeg bekreftet at han ikke var til å stole på. Han fikk et valg, og valgte dopet fremfor meg og barnet, og etter en stund hentet han alle tingene sine i leiligheten. Jeg hopper over en del ting nå. Jeg prøvde selvfølgelig å få han til å ombestemme seg, mest for barnet sin del, men det hjalp ikke. Som han sa selv; «dere har ikke godt av en knarker». Det begynte vel med «bare» hasj, men så gikk han etterhvert over til sterkere stoffer også.
Jeg var rundt 4 mnd på vei da det ble helt slutt mellom oss, etter det var jeg helt alene (det hadde jeg vel forsåvidt vært nesten hele veien) og hadde ikke kontakt med Rasmus ? bortsett fra noen krangler og trusler fra han av og til. Den ene dagen ville han ikke ha noe med verken meg eller barnet å gjøre, og neste dag skulle ha ta fra meg omsorgen etter at barnet ble født. Så kunne det gå flere uker før han plutselig kom med nye trusler. Etterhvert viste det seg også at han hadde vært sammen med en 13 år gammel jente samtidig som meg, mens jeg var gravid. Det forklarte jo også litt om hvorfor han aldri hadde tid til meg. I tillegg gikk han rundt å slang rundt seg med rykter om at han ikke var faren til ungen, at jeg hadde blitt gravid for å beholde han og alle mulige ting som overhodet ikke stemte.
(ultralydbilde rundt uke 18)
De fem siste månedene var det mye styr, og jeg var langt nede hele tiden. Jeg satt for det meste helt alene hjemme i leiligheten min, og etter at jeg sluttet på skolen hadde jeg nesten ikke kontakt med noen av vennene mine lenger. Den eneste jeg hadde besøk av var moren min, men siden hun bodde et stykke unna så var det ikke så alt for ofte jeg så henne heller. Jeg var inlagt et par ganger på sykehuset pga truende prematur fødsel, og pga barnet var unormalt lite så måtte jeg på veldig mange kontroller og ble fulgt nøye opp for å passe på at ingenting gikk galt.
Tiden gikk og det nærmest seg termin. Plutselig tok Rasmus kontakt igjen, og ba på sine knær om at vi ikke kunne være litt hyggeligere mot hverandre. Jeg fikk på nytt håp om at han kanskje hadde kommet til fornuft, og sa at det var greit, men da måtte han virkelig skjerpe seg også. Jeg nektet å ha en rusmisbruker i nærheten av datteren min, og det skjønte han selvfølgelig - sa han. Han fikk være med på litt av fødselen som bare var et par dager etterpå, men skuffet allerede da, for rett etter datteren min ble født stakk han av igjen. Han måtte hjem å mate ilderen sin, og siden det lå masse dop i leiligheten kunne han ikke få noen andre til å gjøre det for han. 
På grunn av den lave fødselsvekten til datteren min måtte vi være to uker på sykehuset. Hun lå på «prematuravdelingen», og jeg måtte ligge i en annen etasje - noe som gjorde at jeg følte at jeg fikk for lite kontakt med barnet mitt. Det var ikke sånn jeg hadde forestilt meg, der jeg hadde forventet at jeg skulle ha henne hos meg 24/7. Ramus kom på besøk to ganger i løpet av de to ukene. Den ene gangen kom han beruset kl. 05 om natten etter at han hadde vært på byen og ikke kom seg hjem igjen. Han hadde ikke tid til å være med ned på avdelingen der datteren min lå, for han ville bare sove.
Etter at datteren min ble født så flyttet jeg hjem til moren og faren min igjen, der jeg hadde en liten «hybel» i kjelleren. Jeg klarte ikke bo alene så langt ifra alle jeg kjente lenger, og trengte å ha folk rundt meg i begynnelsen. Planen var at jeg skulle finne meg en ny leilighet så fort som mulig. Etter at vi kom hjem ifra sykehuset kom Rasmus på besøk et par ganger, og når det hadde gått to uker uten at jeg hørte en eneste lyd fra han, ga jeg helt opp. Jeg skjønte at det ikke var noe vits å prøve å få han til å skjerpe seg. Man kan ikke tvinge noen til å være pappa hvis de ikke vil det selv.
Jeg innså at jeg kom til å være alene med datteren min, og at jeg bare måtte gjøre det beste ut av det. Jeg hadde ingen anelse om hvordan vi skulle klare det, men jeg var bestemt på at jeg skulle bli verdens beste mamma for henne og at hun ikke skulle føle at hun manglet noe i livet sitt. Heldigvis får jeg støtte ifra NAV. Overgangsstønad, barnebidrag (fra staten, siden barnefaren ikke har inntekt), dobbel barnetrygd og småbarnstillegg. Det utgjør ca 14-15 000 i mnd, og høres kanskje veldig bra ut, hvis man ser bort ifra alle utgiftene. Mange tror at alenemødre lever i luksus med pengene de får fra nav, men det er langt ifra sannheten. Etter at alle regninger, mat og andre nødvendigheter(!) er betalt, så er det ikke mye man sitter igjen med.
Jeg synest det er litt trist av graviditeten min ble som den ble. Når man er gravid så skal man jo kose seg og nyte tiden før barnet kommer, og man skal også nyte den første tiden som mamma. Jeg elsket virkelig å være gravid, men alt annet rundt meg var (mildt sagt) et helvete.
Nå er jeg 18 år, og har en liten prinsesse på halvannet år. Hun er verdens herligste, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å beholde - selv om det ikke alltid har vært like lett. Nå bor jeg og datteren min i et lite hus som vi leier. Jeg har også fått meg en herlig kjæreste som er veldig snill og god mot både meg og datteren min. Ting er ikke perfekt og økonomien er veldig knapp av og til, men vi klarer oss og vi har det veldig bra sammen. Nå har vi ingen kontakt med barnefaren, og har ikke hatt det siden datteren min var nyfødt. Han prøver forsatt å ødelegge med trusler og krangler av og til, men jeg har lært meg å leve med det. Jeg har innsett hvordan han er, og jeg vet at datteren min har det best uten han, sånn som han er nå.
God kveld!
Jeg hadde egentlig lagt meg, men så fikk jeg ikke sove likevell - selv om jeg absolutt burde det! Imorgen er det slutt på ferien, og jeg må tilbake på jobb (og skole) igjen. Gruer meg skikkelig, og det blir utrolig tungt å stå opp så tidelig igjen. Jeg har jo sovet til rundt 12 hver eneste dag i ferien!
Mamma er innlagt på sykehus også, og jeg skjønner egentlig ingenting. Vi var der for bare noen timer siden, og da sa hun at hun skulle en tur til legen fordi hun hadde fått bettendelse i en kul hun har i ansiktet, og så fikk jeg plutselig vite av Kenneth nå at mamma var innlagt på sykehus. Min mobil er mongo, så hun hadde vist ringt han isteden. Sendte melding til henne, og det viser seg at hun skal bli lagt i narkose og bli operert imorgen, mer vet jeg ikke. Men håper iallefall at det går bra med mamma'n min♥
Fine, fine mamma'n min (... som kommer til å drepe meg når hun kommer hjem fra sykehuset)
Som dere kanskje skjønner, så har ikke oppveksten min har ikke alltid vært like enkel, nettopp på grunn av at jeg har måttet takle veldig mange skuffelser i veldig ung alder. Men jeg mener at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Jeg har også lært at uansett hvor mye jeg betyr for mammaen min og uansett hvor mye hun vil beskytte meg, så er det uansett mitt eget valg å ha kontakt med min biologiske far. Jeg tok valget og brant meg, men kanskje det er bedre enn å ikke angre på at man ikke gjorde det. Mamma og pappa (stefaren min) var i alle fall der for meg hver eneste del av veien, og de har snakket og oppfordret meg hele tiden til å ha kontakt med han, men som jeg sa; det er mitt valg. Jeg har vært heldig og hatt en stedfortreder som har tatt meg inn som om jeg var hans. Jeg kaller han pappa, kanskje mest fordi det ble naturlig siden han har vært i livet mitt siden jeg var ett år. Mamma og pappa har også barn i lag, så da er det vel kanskje enda mer naturlig. Jeg elsker min Mamma og min Pappa.
Som en avslutning vil jeg bare si at jeg har stort respekt for alenemødre som har fått et barn og som ikke har kontakt med barnefaren. Jeg vet kanskje ikke så mye om det å være moren i tilfellet, men jeg vet hvordan det er å være barnet. Men jeg står på det at alle må få gjøre sitt eget valg. Jeg vet at ikke alle historier er lik, men her var i alle fall min.
Heisann!
Tenkte det var på tide med en liten konkurranse på bloggen igjen.
Denne gangen er premien en Osis dust it fra Shwarzkopf, med verdi på 170 kr.
Jeg trekker en tilfeldig vinner på Lørdag, og reglene er veldig enkle:
For en lapp i boksen:
Skriv en kommentar på dette innlegget der du skriver navnet og mail-adressen din.For to lapper i boksen:
Det samme som over, pluss at du må linke til konkurransen på din blogg.
(husk å legge med linken i kommentaren, slik at jeg ser at du har linket)
Med andre ord har du dobbel vinnersjangse om du linker til konkurransen på egen blogg, men det er frivillig.Konkurransen avsluttes på lørdag,
og da blir en tilfeldig vinner trekt ut på videoblogg.
God kveld!
Nå sitter jeg å scrappet litt, og Kenneth driver å lager til et nytt terrarie til tarantellen, litt koslig å drive med litt hobbyer iblandt også.
Var nettopp en liten tur inne på rommet til Celine for å sjekke hvordan det gikk med henne, og jeg møtte en helt forferdelig lukt med engang jeg kom inn på rommet, så da måtte det byttes bleie med en gang. Hele Celine var dekt i bæsj, så alt måtte vrenges av og Celine måtte vaskes i dusjen.
Celine som får litt trøst av Kenneth etter hun kom ut av dusjen.
(Kenneth tvingte meg til å sensurere bildet, ha-ha)
Nå sover hun som en stein igjen, og jeg håper at det ikke skjer igjen i løpet av natten. Det var ikke noe særlig gøy for henne heller, hun skjønte jo ingenting stakkar.
Heisann!
Nå har vi hatt besøk av moren min, søskenbarna mine og søsteren min. De dro for ca to timer siden, og da la vi Celine for natten også. Hun har fått litt feber stakkar, så det er bra at hun bare skal være hjemme med meg imorgen uansett.
Etter at gullet la seg har jeg og Kenneth spist lasagne, og nå har vi Prison break-maraton. Vi har sett ferdig alle tre sesongene med LOST, så måtte begynne på noe nytt idag. Ha-ha, vi har faktisk blitt helt hekta på LOST, så må kjøpe sesong4 imorgen eller noe. Har besøk av Albertine også.
Michelle og meg ♥
Michelle Ingeborg, meg og Celine Helén ♥
Tobias René - gullgutten min ♥
Michelle synest leken til Celine var veldig morsom, og det var ekstra morsomt å stikke hodet ned sånn at ballene traff henne i hodet.
Legg meg til som venn
Kontakt
