S I L J E - ung tobarnsmor

Husker dere at jeg igår fortalte at jeg var forbannet og trist på min vennines vegne?

Venninen min var gravid, og hadde termin i begynnelsen av oktober i år. Dette var hennes andre barn, for hun har en sønn fra før av - som er noen dager yngre enn Celine. Situasjonen var ikke enkel. Venninen min, Fride, er singel - og han som var faren ønsket ikke å ha noe med verken henne eller barnet å gjøre. Han manipulerte henne og prøvde å tvinge henne til abort, noe hun tilslutt godtok. Før hun kunne ta abort, måtte hun fjerne spiralen (ja, hun hadde spiral, så ikke kom å si at hun er dum fordi hun ikke brukte prevensjon!) - og legen ga henne da beskjed om at når spiralen ble fjernet, var det stor sjangs for at graviditeten ble avbrutt. Spiralen ble fjernet, og det viste seg at spiren klarte seg likevell.

Etterhvert ble hun glad i det som var i magen hennes, og begynte å kalle den for magetrollet. Hun skulle forsatt ta abort, og møtte opp til timen - men klarte ikke å fullføre det. Hun viste at hun kunne gi dette barnet et godt liv, og valgte å beholde - selv om hun viste at faren ikke ville stille opp. Det er et valg jeg har stor respekt for. Hun er 18 år, og allerede alenemor til en toåring. Likevell valgte hun å bære frem dette barnet, og viste at hun kunne gi magetrollet et godt liv.

Barnefaren trodde at hun hadde tatt abort, og kuttet kontakten med én gang. Han trodde det var over nå, og ble selvfølgelig veldig sjokkert når han fikk vite at hun ikke hadde gjennomført aborten likevell. På onsdag ville han møte henne for å snakke, og det gikk hun selvfølgelig med på.

Hun gikk for å møte han på "gamleveien", og han sa med engang at "her er det ikke mørkt nok, vi må gå en annen plass" - så de gikk til barneskolen istedenfor. Han begynte å kjefte på henne, fortelle at hun hadde ødelagt livet hannes og livet til datteren (han har en datter fra før), fortelle at han skulle flytte langt bort osv. Venninen min fortalte at han ikke trengte å ha noe med ungen å gjøre om han ikke ønsket det, og at ingen kunne tvinge han til å være en pappa om han ikke ville. Hele veien skrev han meldinger med noen, og fortalte til venninen min at det var for å finne skyss hjem. Plutselig gikk han, og venninen min sporte hva som kom til å skje videre, og fikk til svar at hun bare fikk vente å se.

Venninen min godtok det, og gikk i motsatt retning hjemover. Bare sekunder etterpå kom noen bakfra og rev henne i bakken. Dette var ei jente, og hun trykte ansiktet til venninen min i bakken og prøvde å vri nakken hennes rundt. Samtidig sparket hun i magen hennes, mens venninen min gjorde alt hun kunne for å beskytte magetrollet sitt. Etter en stund roper venninen min etter barnefaren som står litt lengre borte å ser på, og han sier at nå er det nok - og jenta forsvinner inn i skogen igjen. Barnefaren kommer ned, og de ringer etter politiet - som kommer til stedet etter en stund. Der forklarer venninen min alt som har skjedd, og politiet skjønte hvem som stod bak med en gang. Barnefaren ble tatt på stedet, og den andre jenta ble raskt plukket opp hun også.

Nå viser det seg at venninen min dessverre har mistet magetrollet sitt. Det lille barnet som hun hadde gledet seg slik til å få i armene sine, og som hun allerede hadde rukket å bli så glad i - eksisterer ikke lenger, kun fordi det finnes så utrolig egoistiske og syke folk her i verden. Jenta som angrep kjenner ikke venninen min i det hele tatt, og gjorde dette kun for å "hjelpe" bestekompisen sin - som altså er faren til magetrollet. Barnet til venninen min ble drept, kun fordi faren ikke ville ta ansvar. Jeg blir kvalm, trist og forbannet på samme tid. Jeg skjønner ikke hva som får folk til å gjøre noe sånt mot andre. Jeg håper at de to personene som stod bak dette virkelig aldri, aldri glemmer det og at samvittigheten spiser de opp innenfra - selv om jeg tviler på det; for når man gjør noe sånt kan det vel umulig være mye samvittighet som eksisterer?

Hvil i fred, magetrollet ♥

Oppdateringer: 

Artikkel , artikkel , artikkel

Dette innlegget er skrevet av en kjempehyggelig jente jeg ble kjent med når vi begge gikk gravide med hver sin prinsesse i magen. I sommer skjedde dessverre det værste som kunne skje, hun fikk opplevde det verste en mamma kan oppleve - nemlig å miste sin vesle datter. Lille Frida rakk bare å bli halvannet år gammel.

Det er gått 6 mnd siden du forlot oss kjære Frida. Tiden flyr, samtidig føles det som om den står stille.

2.januar skulle vi ha feiret din 2.fødselsdag, men istedet sitter vi med et minne om ei herlig jente som var en skikkelig solstråle. Du var ei sprudlende jente Frida. Du hadde et utrolig godt humør som smittet over på oss andre. Alltid hadde du et lurt smil om munnen, som om du hadde noe "farsk" på gang. Du var en fantastisk datter, søster, barnebarn, oldebarn, niese og søskenbarn. Alle var vi så inderlig glade i deg.

Du kom til verden som nyttårsbarnet i Stjørdal 2008. Ørjan var stolt storebror og kunne ikke få nok kos av deg. Du og Ørjan fikk et helt spesielt søskenbånd siden det var bare 20 mnd mellom dere. Dere var så inderlig glade i hverandre og var som søsken flest, høyt og lavt, hver eneste dag. Dere lekte masse sammen, og Ørjan lærte deg utallige revestreker. Dere delte rom de siste månedene du levde og jeg husker mange tidlige morgener da vi 3 hadde fri fra jobb og barnehage. På babycallen kunne jeg høre Ørjan spørre deg om dere skulle leke mor, far og barn og du ropte JA! med den største glede. Så hørte jeg Ørjan klatra opp i sprinkelsenga di og dere lekte vel og lenge. Ofte endte det i at du ble lei og ropte på meg, andre ganger endte det med søskenkrangel fordi dere ville ha samme leke. Dere var som søsken flest, men likevel var dere så spesielle fordi dere hadde en særegen omtanke for hverandre. Da du begynte i barnehagen som 1-åring var Ørjan alltid nøye med å passe på deg, du hadde alltid leker og han sørget for at du fikk nok mat under måltidene. Dere var alltid sammen og dere var der for hverandre.

Det har vært tøft for Ørjan å miste deg Frida, men vi er enige om at du er i himmelen sammen med oldefar Torstein og vi har deg i hjertene våre. Vi ser ofte på bilder av deg og vi prøver å huske de tingene dere gjorde sammen, da blir ikke sorgen og savnet så vondt.

Sommerferien 2009 gledet vi oss masse til. Vi hadde fått campingvogna på plass i Selbu og gledet oss til å tilbringe det meste av sommeren der. Våren hadde gått med til snekkering og organisering for å få alt på plass. Alt lå til rette for en herlig sommer. Været var også upåklagelig, strålende sol og varmt vær kom som bestilt da du, Ørjan og mamma tok sommerferie en uke før pappa skulle ha ferie. Vi nøt late dager sammen. Vi var ute i finværet, koste oss og lekte. Vi hadde det så fint og jeg tenkte ofte at dette er toppen av lykke, vi kunne ikke få det bedre.
Da pappa også fikk ferie reiste vi til campingvogna. Været var fortsatt flott og vi badet masse og ikke minst disset du i dissene. Du disset mange timer om dagen og det var ofte det første du spurte på om morgenen. Du opplevde å bade i sjøen for første gang og du fikk være med på båttur.

Ulykken skjedde så brått. Du var på feil plass til feil tid, og det var også sjåføren av bilen. Slik som situasjonen var, kunne ikke ulykken vært unngått. Alt skjedde så fort og ingen kan klandres for det som skjedde. Vi gikk vel alle i sjokk Frida, vi kunne ikke forstå hva som skjedde. Du var heldig og fikk reise til et bedre sted. Du opplevde hverken redsel eller smerte, du bare reiste så fredfullt fra oss. Mange kom til for å hjelpe, men livet ditt sto ikke til å redde lille venn.

I ettertid sitter vi igjen med en sorg og et savn som aldri kan forklares. Du er fortsatt den beste jenta i verden Frida. Ingen kan ta fra deg det. Du er solstrålen vår og vi tenker på deg med glede. For du var vår gledesspreder og det er du fortsatt. Selv om lengselen etter deg aldri forsvinner, er vi så takknemlig over at vi fikk bli kjent med deg. Du har lært oss så mye, og du har lært oss å sette pris på de små tingene i livet. En dag skal vi treffes igjen Fridamor. Jeg lever for den dagen. I mellomtiden skal vi hedre deg og ditt minne. Du vil aldri glemmes, jeg gjemmer deg innerst i hjertet mitt og der vil du for alltid være kjæreste Frida. Jeg savner deg. Hvil i fred lille venn. Jeg lyser fred over ditt minne.

Hilsen mamma


Frida og storebroren hennes, Ørjan.

(en sang som ble spilt i begravelsen hennes)

Hvil i fred, Frida ♥

Heisann!

Jeg har fått noen flotte bidrag til "gjesteinnlegget", og jeg har valgt ut et som skal være det aller første gjesteinnlegget her på bloggen. Det er Sarah Christine på 18 år som forteller om hvordan det var for henne å vokse opp med en pappa som plutselig viste seg å ikke være den biologiske faren hennes likevell, møtet med den biologiske faren hennes og hennes følelser og tanker rundt det hele. Jeg synest det var en flott historie, og synest den passet flott som gjesteinnlegg her på bloggen, siden min datter på en måte er i samme situasjon som Sarah var.

---

Jeg var 6 år første gang jeg fikk vite at pappaen min ikke var pappaen min, men siden jeg var så lita skjønte jeg ikke hva de mente. Da jeg var 8 eller 9 ble jeg fortalt nok en gang at pappaen min ikke var pappaen min, og jeg forlangte at jeg skulle ha kontakt med min biologiske far. Mamma fant frem nummeret hans og hadde nok ringt han et par ganger angående meg og det at jeg ville ha kontakt med han. Min biologiske far sa at det ville han gjerne, og etter en liten stund begynte vi å skrive brev til hverandre. Du vet, på den tiden var det jo ikke så stort med e-post og tekstmeldinger, hehe. Gjennom dette fikk jeg senere vite at han hadde to døtre og at han jobbet som elektriker på et kjøpesenter. Jeg snakket en del i telefonen med han og jeg fikk sett noen bilder av han og søstrene mine. Jeg kom raskt i kontakt med resten av familien og snakket mye med to av søskenbarna mine og bestemora mi.

Når jeg var ca. 9-10 år mente jeg at det var på tide at jeg skulle få møte han. Det var mye styr om jeg skulle dra, hvem som skulle være med meg osv, men det hele endte altså med at jeg skulle dra alene. Flyet gikk klokka halv 8 torsdag kveld og jeg gråt omtrent hele veien dit. Når jeg kom til flyplassen tok det nesten 30 minutter før han i det hele tatt dukket opp. Så der stod jeg, helt alene, ni år og ganske nervøs for å møte en mann som tilsynelatende skulle være faren min og som jeg bare hadde sett på bilder og snakket på telefonen med. Det hele var litt rart i begynnelsen, men det var egentlig helt greit. Jeg måtte jo bare stole på han.

Når vi kom til huset han bodde i, viste han meg rommet jeg skulle ligge på, og så gikk vi egentlig å la oss. Dagen etter, vekket han meg klokka 6 og så hadde jeg tre kvarter på å ordne meg før vi dro av gårde til kjøpesenteret han jobbet på. Han hadde mange møter denne dagen, så jeg ble etterlatt til meg selv. Ettersom tiden gikk, ble jeg bare mer og mer sikker på at jeg ikke ville være hos han mer. Jeg ringte mamma konstant og gråt. Jeg husker at jeg satt på en benk og gråt og en gammel dame kom bort og spurte om det gikk bra. Hun satt i lamme meg i nesten en time og trøstet meg. Tilslutt ringte stefaren min til min biologiske far og sa at han måtte bestille billett hjem, fordi han ville ha dattera si hjem. Fredagen, dagen etter jeg kom, dro jeg hjem og der har jeg vært siden.

Jeg har møtt min biologiske far en gang etter eller før det, men jeg er ikke sikker på når. Han kom i alle fall på besøk til meg, og jeg fikk vist han byen min og bestevenninna mi. Vi hadde det kjempe gøy og jeg storkoste meg sammen med han, men gjennom hele besøket sa han hele tiden at kontakten mellom oss kom til å bli bedre når jeg var litt eldre. Jeg prøvde flere ganger å sende brev og ringe han, men enten svarte han ikke eller, så har kontakten ebbet ut. Jeg er nå 18 år og har ikke snakket med han siden 2002. Jeg har måttet ringe han på grunn av juridiske greier med tanke på utvekslingsopphold, men da kjefta jeg han ned og la på. Han har vist seg å være en løgner og en person som jeg overhodet ikke vil ha noe med å gjøre. Jeg mener at alle folk er god av natur, helt til de beviser seg det motsatte. Dermed prøver jeg å være åpen mot folk, og heller la dem vise meg hvem de er. Farmora mi, altså moren hans, døde januar 2007, men jeg fikk ikke vite om dødsfallet av min kjære farmor før i juni samme år. Så jeg sliter en del med dårlig samvittighet og anger, fordi jeg fikk aldri muligheten til å møte henne.

Som jeg nevnte tidligere, har han to døtre. De er begge eldre enn meg og virker veldig hyggelige. Det er kun den ene jeg har kontakt med. Vi kan kalle henne Line. Forrige sommer ringte hun meg og fortalte at hun var i nabobyen og at hun gjerne hadde lyst å komme på besøk og møte meg. Line og jeg møttes når jeg var på besøk hos den biologiske faren min, men jeg husker lite fra det møtet. Line kom i alle fall på besøk og var hos meg en hel helg. Vi satt lenge og snakket hver kveld, og vi fikk oppklart mye av mine og hennes spørsmål. Jeg ble overrasket over hvor lite jeg egentlig visste om situasjonen til mammaen min og faren min, men han hadde visst vært utro mot Lines mamma og så fått meg. Jeg hadde aldri tenkt på det slik, men jeg fikk med ett stor respekt mammaen min. Line forklarte videre om alt hun og søstra hadde måtte gå igjennom på grunn av bruddet mellom foreldrene deres. Line oppfordret meg også til å ta kontakt med faren min (og hennes), fordi han har et hjerteproblem som faren hans døde av. Dermed er både søstra mi og faren min veldig redd for at jeg eller han skal angre på eventuelle ting vi skulle ha hatt oppklart, i tilfelle det skulle skje noe (bank i bordet). Det er nå gått et år og jeg har fortsatt ikke tatt kontakt med han. Jeg vet at han er frisk og ikke hatt noen anfall på et år, men jeg klarer fortsatt ikke å ta kontakt med han, på grunn av alle de gangene han har sviktet meg.

Som dere kanskje skjønner, så har ikke oppveksten min har ikke alltid vært like enkel, nettopp på grunn av at jeg har måttet takle veldig mange skuffelser i veldig ung alder. Men jeg mener at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Jeg har også lært at uansett hvor mye jeg betyr for mammaen min og uansett hvor mye hun vil beskytte meg, så er det uansett mitt eget valg å ha kontakt med min biologiske far. Jeg tok valget og brant meg, men kanskje det er bedre enn å ikke angre på at man ikke gjorde det. Mamma og pappa (stefaren min) var i alle fall der for meg hver eneste del av veien, og de har snakket og oppfordret meg hele tiden til å ha kontakt med han, men som jeg sa; det er mitt valg. Jeg har vært heldig og hatt en stedfortreder som har tatt meg inn som om jeg var hans. Jeg kaller han pappa, kanskje mest fordi det ble naturlig siden han har vært i livet mitt siden jeg var ett år. Mamma og pappa har også barn i lag, så da er det vel kanskje enda mer naturlig. Jeg elsker min Mamma og min Pappa.

 

Som en avslutning vil jeg bare si at jeg har stort respekt for alenemødre som har fått et barn og som ikke har kontakt med barnefaren. Jeg vet kanskje ikke så mye om det å være moren i tilfellet, men jeg vet hvordan det er å være barnet. Men jeg står på det at alle må få gjøre sitt eget valg. Jeg vet at ikke alle historier er lik, men her var i alle fall min.