S I L J E - ung tobarnsmor

Hvil i fred, verdens beste Kesha <3

Det gikk heldigvis veldig fint for seg. Kesha var helt i hundre når vi satt henne i bilen og kjørte mot dyrlegen. Hun liker heldigvis dyrlegen godt, så hun var aldri redd eller nervøs. Vi veide henne før hun fikk beroligende, og hun veide 10 kg mindre enn hva hun har brukt å gjøre. Hun fikk først en sprøyte med beroligende som gjorde at hun sovnet. Det gikk veldig bra og hun strittet aldri imot, som jeg har hørt er veldig normalt. Hun la seg bare til å sove i fanget til Kenneth, og var helt rolig. Vi satt en stund å koste med henne mens hun sov, så fikk vi valget om vi ville være der lengre - eller om vi ville dra derfra. Kesha merket uansett ingenting lengre, så om vi ville var det ingen problem å dra. Vi valgte likevel å bli der til siste slutt, så vi var der mens veterinæren satt siste sprøyta på henne. Denne gang fikk hun overdose med et eller annet, husker ikke helt hva, men hun hadde iallfall aldri vondt.

Veterinæren gikk ut igjen så vi fikk være litt alene med henne. Fikk beskjed om at hun kunne få rykninger og hive etter luft, men at det ikke var unormalt eller farlig. Heldigvis skjedde ikke det, hun bare lå helt rolig til hjertet ikke slo lenger.

Hele "prosessen" gikk veldig fint. Egentlig bedre enn forventet. Det som var verst var å gå derfra, for det var vel først da det gikk litt opp for oss - om det i det hele tatt har det. Det gjør forfedelig vondt, men vi vet at hun har det utrolig mye bedre uten alle problemer. Et liv med store sår, ørebetennelser, soppinnfeksjoner, våteksem, betennelser i huset, såre labber og i tillegg mange bivirkninger på sterke medisiner som ikke lenger gjør nytten sin - det er ikke et godt liv lengre.

Vi valgte å ikke ta med Celine idag. Vi ville ikke ta sjansen, i og med at ting kunne gått verre enn det gjorde. Vi visste ikke hvordan vi eller Kesha ville reagere, derfor bestemte vi oss for at det var best at Celine slapp å se på - i tilfelle Kesha skulle reagere negativt på noe. Det er ikke det minnet vi vil at Celine skal sitte igjen med. Men Celine har fått vite hva som skal skje og vet at Kesha skulle dø og reise til himmelen. Hun forstår kanskje ikke helt greia, men snakker mye om at Kesha skal til himmelen til Bonnie (gamlehunden til min bestefar) og gamlekatten vår som ble påkjørt. Hun sier hun er lei seg for det, men hun tar det heldigvis veldig fint - selv om det er sårt når hun sier "no kan ikkje Kesha vêr bestevennen min lenger, for man kan ikkje vet bestevenna når man e død". Stakkars Celinusen. Jeg håper ikke savnet blir alt for stort for henne. Heldigvis er barn flink til å takle slikt <3

Det ser dessverre ikke så bra ut for Kesha. Hun har fått skikkelig tilbakefall igjen, og først så det ut til at det begynte å bli bedre - men så plutselig blusset det skikkelig opp på nytt og medisinene ville ikke virke lenger. Dyrlegen sa at det var veldig normalt at antibiotika fungerte godt den første eller kanskje de to første gangene, men så er det normalt at hunden blir "immun" mot den - og det har tydeligvis skjedd her.

Hun ser ikke ut. Huden er helt svart og hun er full i sår. Pelsen faller av og hun klør seg til blods. Ordet "allergi" strekker liksom ikke til. Når folk spør oss hva som feiler henne, og vi svarer at hun har fått allergi - ser de bare dumt på oss. Hadde de derimot sett henne med egne øyner, hadde de kanskje forstått at allergi kan være ganske ille likevel.

Kenneth var på dyrlegen med henne på torsdag, og dyrlegen sa at det ser ikke bra ut. Hun har fått så utrolig gode resultater på behandlingen før, men denne gangen fungerer det ikke lenger - og det er ingenting mer vi kan gjøre. Hun kan ikke forsette å ha det vondt heller, uansett hvor lyst vi har til å ha henne i livene våres. Avlivning er dessverre det beste for henne, det er eneste måten hun kan slippe å lide mer. Hun kan ikke gå rundt med store sår, hudløse flekker og ørebettense uten at medisiner fungerer. Det er uten tvil den aller vanskeligste avgjørelsen vi har tatt i hele vårt liv, men likevel har vi egentlig ingen valg :(

Fine, snille og verdens beste Kesha. Vi har vært så heldige med henne, sett bort ifra sykdommen. Hun er snill tvers igjennom, og så utrolig vakker. Vi har blitt så utrolig glad i henne på den alt for korte tiden vi har hatt henne, og hadde aldri trodd at den skulle bli så kort som dette. Vi var forberedt på at schæfere ofte har kort levetid, i gjennomsnitt kanskje rundt 8 år - men 1,5 år? Det er alt for kort tid med denne gode skapningen. Vi er så stolt over henne. Alle skryter voldsomt av henne også. Både familien og naboene her var nok litt skeptiske når vi valgte å kjøpe oss schæfer. Når vi gikk tur med henne ute i bygda her kom de bort og hilste, og sa at de var fine når de var små - men det var tydelig at de var litt spente på hvordan det ble når hun ble større. Nå i ettertid har vi bare fått skryt. Hver gang de møter oss kommer de å skryter så voldsomt av hunden vår. Nå står hun jo ute hele døgnet, men naboene har likevel aldri hørt en eneste lyd fra henne. Hun bjeffer aldri, ikke engang når nabobikkja står å bjeffer til henne. De eneste gangene hun har laget lyd ute, er to ganger når Celine har prøvd å stikke av og den gangen i sommer da Celine hang seg fast i sklia med et tau rundt halsen. Flinke hunden vår! Celine og hun er perlevenner, og båndet mellom barn og hund kunne nok ikke blitt bedre enn det. De er som to søsken. 

Det gjør så ubeskrivelig vondt. Jeg har ønsket meg hund hele livet, og Kesha er min første og foreløpig eneste. Hadde ikke sett for meg at livet med henne kom til å bli så kort. Hun er så glad, snill, god og energisk - og det er så ufattelig urettferdig at allergi skal ødelegge livet til en så flott hund. Jeg er knust, eller - VI er knust. Fine hunden vår ♥

Vi vet ikke helt når det skal skje enda, men vi kan ikke vente lenge. Vi har snakket med dyrlegen og hun har forklart hva som skal skje, men vi vil ikke innse det. Heldigvis skjer det på en rolig og fin måte, hun vil ikke få det noe vondt, men vi må forsatt dra derfra uten hunden som vi er så glad i.

Celine vet ingenting enda, og vi aner ikke hvordan vi skal fortelle det til henne. Hun er jo så glad i Kesha. Bestevennen hennes. Og hvordan i all verden forklarer man noe sånt til en treåring? Hun kommer til å bli helt knust.

Hjertet mitt blør. Forbanna allergi.

Finevofsen vår storkoser seg i det nye hundehuset sitt, mens vi står å terger henne litt i soveromsvinduet. 

Nå har vi endelig fått hundehuset opp i hundegården, eller - iallfall der hundegården skal være, den er ikke helt skikkelig enda, men fungerer mer en godt nok midlertidig iallfall. Hun har allerede tilbrakt tre netter og to hele dager der, og det virker som hun storkoser seg. Hun lager ikke en eneste lyd og virker veldig stolt over den nye plassen sin.

Det blir nok godt for henne å bo ute. Jeg synes det høres forferdelig ut, men vet at det er det beste for henne med tanke på sykdommen. Hun har begynt å fått litt utbrudd igjen nå, etter en stund med opphold, så vi fant ut at det var best å få henne ut av huset fortest mulig - så vi slipper at det blir like ille som det var, for det var absolutt ikke godt for henne. Sist hun fikk skikkelig utbrudd så fikk hun utslett som ble veldig betent og ørebetennelse. Nå har hun heldigvis bare fått litt utslett igjen, og vi håper at det ikke forverrer seg. 

Så får vi bare krysse fingrene for at Kesha vil forsette å kose seg i hundegården sin. Planen er å bygge den større når vi får tak i mer materiale, så raskt som mulig. Den er 25 kvadratmeter nå, og mange mener det er stort nok, men jeg synes det virker utrolig lite i og med at hun kommer til å være der en del. Det er jo der hun skal bo, og da blir det noe annet enn dersom hun bare skulle vært der et par timer om dagen eller noe. Hun får selvfølgelig komme inn av og til, og vil forsatt få masse sosialisering og turer - men hun skal bo fast ute, om det ikke blir noe problemer selvfølgelig.

Litt trist, for vi vil jo gjerne ha hunden våres inne hos oss slik som de fleste familiehunder er, men det er selvfølgelig ikke verdt det om hun skal lide for det. 

Heisann!

Jeg har jo helt glemt av å oppdatere dere på hvordan det gikk med Kesha etter forrige undersøkelse hos dyrelegen. Som mange sikkert har fått med seg har vi funnet ut hva som feiler henne. Hun har allergi mot både husstøvmidd og to typer lagermidd. Dette gjør at hun får et veldig hissig eksem, og når hun slikker og klør på det går det skikkelig betennelse i det og hun får ekle, veskende sår. Dette er selvfølgelig veldig vondt for Kesha. Det både gjør vondt og klør noe helt forferdelig, og vi merker det også på oppførselen hennes når det er ille - for hun klarer rett og slett ikke holde seg rolig. Pelsen hennes faller også av og det stinker skikkelig råttent av henne. Å leve med en syk hund er ikke bare-bare, iallfall ikke når man ikke klarer å finne ut av hva som egentlig feiler henne. Èn ting er at dette selvfølgelig har krevd ekstra av oss som eiere, men det verste er å se at hunden faktisk har det vondt og burde hatt det mye bedre.

Etter flere besøk hos forskjellige dyreleger, testing av x antall allergifor, et par runder med sterk behandling og antibiotika ble det endelig tatt blodprøver av henne, og vi fikk svarene på de prøvene for noen uker siden. Allergi. Én type hussstøvmidd og to typer lagermidd er det som gjør henne så syk. Det var godt å endelig få en diagnose på henne. Selvfølgeli trist at hun ikke er helt frisk, men likevel utrolig deilig å endelig ha svar på hva som feiler henne og hva vi kan gjøre for å gi henne et bedre liv. 

Nå etter at vi fikk disse svarene har både Kenneth og jeg søkt rundt som galinger både på nettet og hos andre "hundefolk" etter alle mulige ting vi kan gjøre selv for å gjøre Kesha friskest mulig. Vi har blant annet begynt å fryse ned foret hennes (dette tar knekken på lagermidden), laget en midlertidig hundegård slik at hun er minst mulig innendørs, holder henne langt unna de verste "middplassene" (soverom, badet og så videre), gir henne fiskeolje, dusjer henne enda oftere med spesialshampo og børster henne oftere for å unngå at det ligger støv og dritt i pelsen hennes. Vi skal også bytte ut foret med råfor etterhvert, men da må vi først få tak i en større fryser.

Forrige uke var Kenneth på dyrelegen med henne igjen for å finne ut hvilken behandlingstype vi skal gi henne. Det finnes flere forskjellige typer behandling mot allergi på hunder, men de er veldig dyre, krever mye og i tillegg er det ofte de ikke funker som de skal.  Dyrelegen ble veldig overrasket når hun fikk se Kesha igjen, og hun lurte på hva i all verden vi hadde gjort med henne siden hun hadde blitt så bra "av seg selv". Hun ble kjempeimponert, og sa at så bra som hun hadde blitt nå - trengte vi bare en liten mild behandling, og så hadde hun stor tro på at Kesha kan bli omtrent 100 % frisk sålenge vi gjennomfører det vi allerede har startet på. For en lettelse! 

Planen nå er å bygge en skikkelig hundegård til henne som hun kan bo i på heltid. Jeg synes det er litt trist, for det blir ikke det samme med en hund som ikke bor i samme hus som oss - men det er det beste for henne, så da får det bare bli sånn. Hun kommer selvfølgelig til å tilbringe masse tid sammen med oss likevel. I og med at dette er en "fulltids hundegård" må det gjøres skikkelig, og vi er i full gang med planleggingen nå for å gjøre det best mulig. Nå er vi på jakt etter en liten hytte som hun kan bruke som hundehus, derfor tenkte jeg at jeg kunne legge ut en liten etterlysning her også. Er det noen som bor i nærheten av oss som tilfeldigvis har en gammel lekehytte/dukkestue stående som kan selges for en billig penge? Isåfall er vi fryktelig interessert, det ville nok blitt supert for Kesha'en våres :)

Vofsen min ♥

Noen som har erfaring med "allergi-hunder"?
Og kanskje noen som har en hytte de kan selge? 

Tenkte ta en liten oppdatering angående Kesha og problemene hennes. Regner med mange lurer på hvordan det går med henne, i og med at jeg ikke er så forferdelig flink til å nevne henne til vanlig. Kesha er stort sett frisk og rask. Ingenting som feiler henne fysisk, hun er en veldig glad og aktiv hund med kjempemasse energi.

Problemet er at hun har vært veldig plaget med eksem/utslett. Ganske ille utslett også, det blir først rødt, så blir huden full i svarte flekker og det begynner å stinke av henne i tillegg til at huden begynner å veske litt og det ser ganske ille ut. Vi opplevde dette for første gang i høst, og skjønte ikke hva det kunne være. Tok henne selvfølgelig til veterinær med én gang, men fikk da bare beskjed om at det sikkert var våteksem - uten at hun egentlig så noe særlig på henne engang. Vi dro hjem, leste masse om våteksem og gjorde alt vi kunne for å bli kvitt det, men ingen forbedring.

Da bestemte vi oss for å prøve ut en ny veterinær for å se om han kanskje hadde andre forslag til hva det kunne være. Denne gangen fikk vi beskjed om at det helt sikkert var fórallergi. Hun fikk en sprøyte mot kløen og vi anbefalt en ny type fór til henne. Vi var fornøyde og trodde at vi endelig hadde funnet ut hva som var galt, slik at hun kunne bli bedre. Men ukene gikk, og eksemet forsvant ikke selv vi ikke ga henne noe annet enn allergifóret vi hadde fått anbefalt.

Nok en tur til veterinær, denne gangen prøvde vi ut enda en ny. Endelig ble vi tatt skikkelig seriøst, og veterinæren tok seg kjempegod tid på å sjekke henne. Jeg tror vi brukte omtrent to timer inne hos veterinæren, om jeg ikke husker helt feil. Jeg hadde jo fortalt veterinæren hva som var problemet og hvor ille det faktisk var, likevel virket det som hun ble veldig sjokkert når hun så hvordan magen til Kesha så ut. Den var helt tom for pels, huden var illrød og hadde masse svarte områder - og hun lukta rett og slett råttent. I tillegg hadde hun pådratt seg en skikkelig ørebetennelse. Denne gangen fikk vi flere typer medisiner til henne. Tre ulike typer tabletter som skulle tas tre ganger daglig, og i tillegg en spesialshampo som vi skulle vaske henne godt med to ganger i uka. Denne gangen trodde hun også at det mest sannsynlig var fórallergi, så vi fikk også én ny type fór til henne som vi skulle bruke i to måneder fremover.

Endelig merket vi forbedringer. Antibiotikaen og shampoen hjalp veldig, og det tok ikke lange tiden før vi kunne se store forandringer på Kesha. Etter noen få uker var alt utslettet borte, hun klødde ikke mer og vi kunne endelig være i nærheten av henne uten å brekke oss på grunn av lukten. Vi forsatte også med fóret og ga henne ikke noe annet enn det, siden vi trodde det var fórallergi hun hadde.

Etter en stund begynte det å dukke opp igjen, selv om vi fulgte alle rådene vi hadde fått. Ingen annen type mat eller godbiter enn det allergifóret vi kjøpte hos veterinær. Likevel begynte hun å få eksem igjen. Denne gangen fikk vi iallfall komt oss til veterinær og fikk antibiotika før det ble skikkelig betent og ille igjen. Eksemet ble bedre, men det forsatt ikke helt denne gangen. Da ble det bestemt at vi skulle ta blodprøver av henne for å se om hun kunne ha noen kroniske allergier, og de ble tatt for et par uker siden.

Igår kom endelig svaret. Kesha er veldig allergisk mot midd. To typer lagermidd og én type husstøvmidd. Jeg er trist på grunn av at hun er kronisk syk, men likevel glad for at vi endelig vet hva som feiler henne og kan finne ut hvordan vi kan gjøre det bedre. Nå har vi funnet ut at det er ikke selve fóret hun har reagert på, men midden som kommer i det når det blir lagret. Så fra nå av må vi fryse ned fóret hennes og bare ta opp litt og litt av gangen (... noen som har en stor fryser til salgs?). Vi må også være veldig flink til å stelle pelsen hennes, både vaske den og børste den ofte slik det blir mindre midd i den. I tillegg har vi planer om å bygge om hundegården slik at hun kan stå der litt lengre av gangen, så får hun være mest mulig utendørs på dagtid. Har hørt at det skal være bra for hunder med allergi, så satser på at det kan hjelpe henne litt.

Neste onsdag skal vi til veterinær for å diskutere hva vi skal gjøre videre og hvilken behandlingstype vi skal gå for. Det finnes flere typer behandlinger, og det kommer vist veldig an på både tid og økonomi - ifølge veterinæren. Vi snakket såvidt om to av behandlingstypene sist gang vi var der, og har iallfall fått med oss at det kommer til å bli svindyrt - men det må vel til for å få Kesha bedre. 100 % frisk kommer hun kanskje aldri til å bli, men jeg håper ialllfall at vi skal greie å holde det i sjakk.

Det blir masse, masse arbeid med henne fremover for å få henne bedre iallfall, men det skal forhåpentligvis gå fint.

Fine Kesha'en vår ♥

Hehehehe, neidaaa... Men for en rotekopp!

Men, lenge siden jeg har skrevet noe om pelsdotten nå, så noen lurer kanskje på hvordan det går med henne? Hun har nå rundet året, har nettopp kommet i sin andre "trassalder" - derfor har jeg fint lite positivt å fortelle akkurat nå. Neida, så ille er det ikke, bare nesten. Jeg husker forrige "trassalder", den var absolutt ingenting i forhold til den hun har nå. Nå er hun helt umulig. Om noen tror at hunder ikke kan være utspekulerte; kom å hils på Kesha! Heldigvis går det over, så vi får bare terpe og terpe - og håpe på at denne perioden snart er over igjen, så vi får tilbake den rolige hunden vi hadde for noen få uker siden. Hun er heldigvis snill, hun biter selvfølgelig ikke eller noe sånt - hun er bare helt i hundre HELE tiden. Som en kanin på speed, eller lignende, en døv kanin riktignok - for hun hører ikke etter heller.

Ellers så er hudproblemene hun hadde en periode helt borte. Hurra! Snart er det på tide å dra til dyrelegen for å ta røntgen av henne også, for det skal gjøres rundt denne alderen her. Grunnen til at hun skal ta røntgen på henne er fordi mange schæfere dessverre sliter med hoftefeil, noe som kalles hofteledds dysplasi blant annet, og vi må sjekke henne for å være sikker på at hun ikke har det. Jeg synes det er kjempeskummelt, men krysser fingrene og satser på at det går fint :)

Dere må forresten skrike ut om dere vet om hundeleker som tåler å bli herjet med av en schæfer. Kesha ødelegger absolutt alt vi gir til henne iløpet av få minutter. Alt skal "drepes" og rives i stykker. Det eneste hun ikke ødelegger, er faktisk lekene til Celine. De bare stikker hun av med og gjemmer.

Flere av dere har etterlyst et innlegg der jeg skriver litt om dyrene våres, så her kommer det litt om de tre firbente som bor med oss nå:

Kesha

Vår kjære schæfertispe på 10 måneder. Kesha kjøpte vi av en familie i Bodø, som er under kennelen Rewyr. Vi hadde lenge ønsket oss hund, og stod mellom flere hunderaser. Jeg ville ha Schæfer eller Finsk Lapphund, Kenneth ville ha Schæfer eller Rottweiler. Til slutt bestemte vi oss for å gå for schæfer, og kort tid etter hadde vi allerede funnet både oppdretter og drømmehunden - og vi har aldri angret på verken hunden eller valget av oppdretter. Vi kjørte til Trondhjem å hentet henne i slutten av Februar i år, da hun var åtte uker - og de ni siste månedene har hun gitt oss utrolig masse glede.

Kesha er en krevende hund, om jeg kan si det slik. Som Schæfervalper flest, har hun en helt enorm energi - hele tiden. Her snakker vi adhd ganske tusen. Heldigvis er hun veldig snill og lettlært, og det har aldri vært noe problemer med henne - bortsett fra at hun kanskje er litt for glad i mennesker, og gjerne vil hilse og kose med alle vi møter på, noe som kan bli ganske irriterende i lengden. For folk som er redd hunder kan hun kanskje virke litt brå, hun vil gjerne hilse og herje med en gang, men dette er noe vi jobber med - og hun blir bare flinkere og flinkere. Nå har hun sin første løpetid, og det virker som den har roet henne litt ned også. Det er helt umulig å slite henne ut fysisk, vi har iallfall ikke klart det enda. Det eneste som funker for å slite henne litt ut, er hjernetrim - og det fungerer heldigvis veldig bra.

Hun er en utrolig tålmodig hund, og har aldri vist noen dårlige sider med seg selv. Hun går godt sammen med både barn, katter og andre hunder. Hun har heller ikke vist noen tegn til å "forsvare territoriumet" sitt, som jeg vet mange andre med schæfere forteller. Hun reagerer ikke på at folk kommer på døra eller noe sånt, heldigvis. Det eneste vi har sett, er at hun følger veldig nøye med om andre hunder kommer i nærheten av Celine. Vi hadde en gang besøk av en annen hund som hoppet på Celine, da var Kesha snart med å få hunden bort - så det virker som hun er veldig beskyttende når det kommer til henne.

Vi er veldig glade for at vi valgte denne rasen, og synes hun passer godt inn i vår familie. At enkelte mener at schæferhunder ikke passer inn i småbarnsfamilier, det klarer jeg ikke helt å forstå. Vi har store planer om å skaffe oss flere hunder med tiden, men siden det plutselig ble baby på vei - kommer vi nok til å vente en liten stund til.

Filippa

Fine Filippa-pusen min som er rundt fem måneder gammel nå. Hun ble funnet i en garasje i nabobygda da hun var rundt tre uker gammel, og jeg stilte opp som fosterhjem for henne og hennes tre søsken for dyrebeskyttelsen - frem til de var rundt 14-15 uker gamle. Jeg forelsket meg så utrolig i henne at jeg ikke klarte å gi henne fra meg, så vi bestemte oss for at vi skulle beholde henne. Til nå har hun bare vært innekatt, bortsett fra de gangene hun har vært med oss ut sammen med oss, siden hun er så ung at retningssansen hennes ikke er ferdig utviklet enda. Til sommeren vil hun nok få gå litt ut og inn som hun selv vil, men innen den tid må hun først steriliseres.

Filippa er en veldig rolig katt, hun elsker kos - og hun elsker, utrolig nok, å bli badet. Hun er også veldig tålmodig når det kommer til barn, og protesterer aldri selv om Celine gjerne vil trille rundt med henne i vogn og lignende. I tillegg har Filippa i det siste fått en ting for Kesha. Før unngikk hun henne så godt hun klarte, men nå kan hun aldri komme nær nok. Hun vil gjerne være med i buret til Kesha når det blir natt, og har ingenting imot å bli nasket i ørene med de store tennene hennes. Ikke engang de gangene Kesha bestemmer seg for å bære henne rundt i munnen, protesterer hun. De to har blitt veldig gode venner, spesielt de siste ukene.

Buster

(Beklager dårlig bilde, var det eneste jeg fant på denne pc'en)

Buster er den gamle godpusen min, som nå har vært hos meg i snart elleve år. En god blanding mellom Norsk skogskatt og perser, som er helt fantastisk nydelig og kanskje litt for glad i mat. Han er noe for seg selv. Når jeg fikk han var han langt ifra leveringsklar alder, noe som har resultert i en del særheter. Han har for eksempel sitt eget saueskinn, som han elsker å sutte på. Han kan gjerne ligge på skinnet sitt i flere timer å sutte og "trampe" akkurat som kattunger gjør når de dier fra moren sin - det har han gjort helt fra han var bitteliten. I tillegg sikler han noe helt vanvittig hver gang han får kos, og er utrolig kosesyk hele tiden.

Buster trives best utendørs, så det er sjelden han er inne hos oss - men han setter pris på all kos han kan få ute, og kan gjerne komme inn én gang i blant om han får ligge på fanget helt til han vil ut igjen. Han bor stort sett i garasjen vår, og kommer springene hver gang vi er ute av huset - eller kommer hjem igjen etter å ha vært borte en tur. Han stiller seg alltid foran bilen når vi kommer kjørende, og nekter å flytte seg før vi kommer ut å koser meg han. Han er derimot litt skeptisk til fremmede, andre dyr og er livredd alle andre biler. Selv om Buster trives best ute, er han aldri langt unna huset - og han kommer springende med én gang vi roper på han.

Har dere noen kjæledyr?