Daa er jeg plutselig fjorten uker på vei (14 + 3 idag, dette innlegget skulle egentlig ha kommet på onsdag), og det går sakte men sikkert fremover. Egentlig synest jeg det har gått ganske raskt hittill, selv om formen har gjort at enkelte perider føles ut som en evighet. Det er 26 uker igjen, noe som høres forferdelig leenge ut - men når man tenker igjennom det, er det egentlig ikke så lenge likevell. Jeg er glad for at det forsatt er lenge igjen, så har jeg de seks neste månedene på å forberede meg hundre prosent og gjøre alt klart. Det er ikke bare-bare å bli tobarnsmor, kan jeg tenke meg.
Formen har blitt bittelitt bedre siste uka. Ikke noe å hoppe i taket for, jeg er forsatt sengeliggende mesteparten av dagen - men jeg er iallfall litt bedre, og det er deilig. Da klarer jeg å se litt mer fremover, og tørr å håpe på at resten av svangerskapet blitt enklere enn det har vært til nå. Kvalmen kommer nok ikke til å forsvinne helt, men om jeg bare kan være i form til å være sammen med kjæresten min, datteren min, familien min og vennene mine så skal jeg være takknemlig for det. Nå er det slik at jeg egentlig har mest lyst å være ifred, orker ikke besøk og jeg klarer omtrent ingenting. Jeg prøver å la dette gå minst mulig ut over Celine, så iallfall hun får ha mamman sin så normal som mulig de timene fra hun kommer fra barnehagen og frem til hun legger seg - men jeg er utrooolig glad for at jeg har verdens beste samboer som egentlig ordner alt for meg, uten han hadde det ikke gått i det hele tatt.
Ellers kan jeg endelig si at jeg kjenner liv i magen. Det har jeg trodd en stund, men nå er jeg helt sikkert. Det er veldig svakt, og jeg kan ikke kjenne klare spark eller noe enda - men jeg kjenner ørsmå bevegelser, og det føles litt rart. Det bare kiler litt, på en måte. Disse bevegelsene kjente jeg aldri med Celine, der kjente jeg ingenting før hun sparket så hardt at man kunne kjenne det utenpå magen (jeg kjente sparkene bare en dag før man kunne kjenne det på utsiden av magen, i uke 17). Jeg gleder meg til at jeg kan kjenne ordentlige spark, og til at man kan kjenne og se det utenpå magen. Det er nok ikke mange ukene igjen til det.
Vi vet forsatt ikke kjønnet enda, jeg vet ikke om det i det hele tatt er mulig å vite det så tidlig - med mindre man har tatt fostervannsprøve eller lignende, noe vi selvfølgelig ikke har. Men vi har fått innkallelse til ordinær ultralyd, den 26. November - altså om cirka en måned. Om han eller hun ikke skjuler seg da, får vi kanskje vite kjønnet. Jeg håper det, for jeg er veldig nysjerrig. Kommer seriøst til å sprekke om jeg må gå uvitende helt frem til termin. Jeg har forsatt jente-følelse, og Kenneth mener forsatt helt sikkert at det er gutt. Det blir spennende å se, tror vi må lage et lite veddemål om dette før vi får vite kjønnet. Jeg har foreslått at hvis det er jente, skal jeg få velge navn og om det er gutt, kan han få velge. Jeg har nemlig en følelse av at vi aaaldri kommer til å bli enige om noe sammen, for vi har så ulike smaker og er så kresne begge to. Men han ville ikke helt gå med på den avtalen, for han vet hvilket jentenavn jeg da kommer til å velge - og han er ikke helt enig i det. Hvilken navn jeg tenker på vil jeg ikke fortelle riktig enda, for jeg har virkelig ingen snøring på hva vi ender opp med enda.
De kjente matkikkene har også begynt å komme for fullt. Til nå er det klementiner og betasuppe (av alle ting!) jeg har dilla på. Jeg har trykt i meg noe helt enormt med klementiner siste uka, sikker på at jeg har gått opp flere kilo bare på grunn av det (... nei, det har jeg egentlig ikke. Jeg har gått opp en kg til sammen nå). I tillegg får jeg ofte bare plutselig lyst på noe, helt ut av det blå, og da er det ingenting annet som kan erstatte det. I går for eksempel, da måtte Kenneth lage kylling og ris til middag. Noe annet fristet ikke i det hele tatt. Jeg fikk lyst på kylling og ris ganske tidlig på dagen, og gikk hjemme å fantaserte om det helt til han kom hjem og laget det til middag. Hadde han laget noe annet, hadde det helt sikkert blitt katastrofe og jeg hadde ikke spist. He he, bortskjemt neei.
Ellers er det lite å fortelle. Jeg har ikke vært på noen kontroller eller noe siden sist jeg skrev om det. Jeg må vel ta å bestille meg time hos fastlegen snart. Jeg tror jeg skal gå til svangerskapskontroller hos han, istedenfor hos jordmor denne gangen. Eller kanskje annenhver gang? Jeg vet ikke enda, får ta det opp med fastlegen. Det blir iallfall spennende med svangerskapskontroller igjen. Legen er så stolt over sitt nye ultralydaperat også, så jeg ser for meg at det blir noen ekstra smugtitter. Det er bare gøy. Jeg har ikke engang fått sånn helsekort eller hva det heter heller, blir spennende å se hvordan målene mine ligger an i forhold til "normalen". Med Celine lå jeg iallfall langt under, og jeg håper igrunn at jeg ikke blir noe sæærlig større denne gangen heller. Vel, jeg har mine tvil på at jeg slipper like lett unna igjen, men det er vel lov å håpe? Med Celine gikk jeg derimot opp cirka 15 kg bare i trynet, det kan jeg gjerne slippe denne gangen.
Vel, og så det populære magebildet. Jeg skjønner ikke helt hva som er så stas med å se bilder av en... mage, iallfall ikke før den har fått skikkelig babykul. Føler ikke at det er helt naturlig å ta bilder av magen enda, men here you go! Ikke noe særlig forandring nå heller, men kulen kommer når blæren blir fyllt opp. Det er faktisk litt sprøtt, for da ser man plutselig tydelig at jeg virkelig er på tjukka.
Fra babyverden denne uken:
Fosteret er i begynnelsen av denne uken 12 uker gammelt. Hodet er fremdeles stort i forhold til kroppen, men kan nå holdes oppe av hals og nakke. I kinnene vokser sugemusklene. Når de blir større, får ansiktet mer babyaktig utseende med lubne kinn. Fosteret begynner å produsere spytt.
Ansiktshår dannes og man kan begynne å ane hårmønsteret på hodet. Lungene utvikles og fosteret begynner å puste små mengder fostervann. Dette er svært viktig for at lungene skal utvikle seg riktig, og fosteret får viktig trening i noe det skal beherske ved fødselen. Fosteret svelger også fostervann og sugeevnen er bedre utviklet nå.
Hjertet pumper 28 liter blod hver dag. Det høres kanskje mye ut, men det nyfødte barnets hjerte pumper hele 350 liter i døgnet!
Milten begynner sin oppgave overvåket av leveren. Den vil fjerne gamle røde blodceller og produsere antistoffer. Fostervannet fornyes hver tredje time.
Armene har nesten nådd sine endelige proporsjoner, men beina er fremdeles relativt korte. Hendene, særlig tomlene, blir mer funksjonelle. Bevegelsene blir stadig mer kontrollerte og mykere, og fosteret kan bevege både hode, munn, lepper, armer, håndledd, hender, bein, føtter og tær! Noen kjenner allerede disse fjørlette bevegelsene, men som regel vil du ikke kunne kjenne dem på noen uker ennå.
Wow, må si at disse innleggene blir skikkelig lange. Er det noen som i det hele tatt gidder å lese alt?
