S I L J E - ung tobarnsmor

Jeg sliter litt med å få sove om nettene for tiden. Ingenting "dramatisk" eller noe sånt, jeg har rett og slett bare ødelagt døgnrytmen etter Lykkes "magevond-periode". Sovner ikke før langt på natt, er heldig om jeg sovner før fire, og klarer da selvfølgelig ikke stå opp før "langt på dag" heller.

Når jeg likevel ligger oppe så bruker jeg ofte timene på å lete rundt etter gode blogger eller andre ting å lese på, mens jeg venter på at jeg skal bli trøttere. I natt kom jeg over Anne Lottes blogg (som forresten var en utrolig bra og gjennomført blogg), og dette (link) anonyme gjesteinnlegget rørte meg veldig. Jeg tok meg friheten til å "låne" innlegget litt, og kopierte teksen: 

Advarsel: STERKT innhold, så om du ikke vil lese om fæle abortmetoder og slikt, bør du iallfall hoppe over det første avsnittet under her!

"Da vi skulle bli foreldre for andre gang, skjedde det noe som rystet hele vår familie. Vår førstefødte var nesten fire år, det var advent og huset var fylt av glede og forventning. Depresjonen kom snikende på; i starten lurte den liksom bare i utkanten, som et lite blaff av indre uro. Det startet som en vag bekymring ovenfor vår førstefødte; hvordan skulle jeg ha nok tid og kjærlighet til begge barna? Men uroen vokste, og snart kom den ut av kontroll. Mørke tanker var alt jeg hadde. Og gråt. Og panikk. Jeg sluttet å sove, sluttet å spise. Så alvorlig ble det, at det eneste som sto i hodet på meg var å få den babyen bort. Min første plan var abort. Det var selvsagt for sent i Norge, men det fantes alternativer. I Russland fantes det klinikker som tok abort ved å starte fødselen og så la barnet ligge og dø. Det kunne ta dager. I Kina ville de forløse barnets kropp ved keisersnitt, for så og separere hodet fra kroppen. Tanken der er at så lenge hodet ikke blir født sammen men kroppen, er det ikke barnedrap, men abort. Dette er grusomme scenarier, og ethvert friskt menneske vil grøsse av tanken. Det gjør jeg også ? nå. Men da virket det som en etterlengtet løsning, og hadde det ikke vært for praktiske problemer hadde jeg nok gjort det også. Abort var derfor ikke aktuelt, så jeg begynte å google, jeg prøvde å finne en gift som kunne drepe barnet i magen uten å skade meg. JEG ville jo ikke dø, jeg hadde jo et barn å ta meg av. Desperasjonen vokste, å bli kvitt babyen i magen var det eneste som sto i hodet mitt. En kveld slo jeg meg selv i magen med en hammer, gjentatte ganger. Så hardt jeg klarte. Jeg har aldri grått så hardt før, som jeg gjorde da jeg skjønte at det ikke hadde lyktes. Jeg hadde hjertemonitor, så jeg kunne lytte etter barnets hjerteslag hjemme. Den lyden jeg hørte da hjemsøker meg ennå på kveldene. Vanvittig raske hjerteslag, raskere enn jeg noen gang har hørt før. Redselsslag. Det var helt tydelig at babyen i magen var redd. Fra den dagen hatet jeg meg selv like mye som jeg hatet babyen i magen. Jeg ønsket oss begge død. 

Historien videre er kort fortalt: Etter en episode med en kniv, ble situasjonen omsider tatt alvorlig og jeg ble lagt inn på psykiatisk avdeling. Her ble jeg satt på medisiner, som hjalp meg å sove. Jeg sov stort sett hele døgnet, var bare såvidt oppe for å spise. Jeg fikk også en psykolog å snakke med, og var hjemme på permisjon noen ganger. Situasjonen ble ikke mye bedre, jeg hadde nå grusomme og ufrivillige tanker om hvordan jeg skulle skade barnet når det ble født. Så på eget ønske ble barnevernet kontaktet. Etter en tid på avdelinga startet fødselen plutselig, og jeg ble skrevet ut. Jeg hadde fremdeles vonde tanker om å skade både meg selv og barnet, så da vi kom hjem fikk vi mye avlastning via barnevernet. Et nært familiemedlem ble frikjøpt fra jobb for å hjelpe oss. Det tok fire måneder før jeg klarte å være alene med vårt minste barn lenger enn noen minutter om gangen, og etter ca fem måneder ble barnevernstiltaket avsluttet. Det tok likevel to måneder til før jeg kjente at jeg hadde gode følelser for minstebarnet vårt. 

Historien vår endte heldigvis godt. Og på grunn av åpenhet, samt god hjelp fra familien, psykologen og barnevernet, ble situasjonen taklet så godt at ingen av barna virker å være skadelidende. Men jeg vet veldig godt at dette kunne endt annerledes, og jeg priser meg lykkelig hver dag for at det gikk så bra som det gikk. I dag er jeg veldig nært knyttet til begge barna, men veien for å tilgi meg selv er lang å gå. Jeg tror aldri jeg vil komme riktig helt fram?"

Et utrolig sterkt og flott innlegg, av en veldig modig dame som tørr å stå frem. Selv om det er anonymt. Det kan nok hjelpe mange, til å få opp øyene og skjønne at svangerskaps/fødselsdepresjoner må tas på alvor. Det er ingen skam å ha det, og det er overhodet ikke uvanlig heller. Man er garantert ikke alene, og ingen vil dømme deg av den grunn.

Jeg slet selv med svangerskapsdepresjon når jeg gikk gravid med Celine. Heldigvis ikke i like stor grad som dette, men likevel nok til at jeg ikke hadde det helt greit. Jeg hadde aldri vonde følelser om barnet i magen, for hun elsket jeg veldig høyt fra dag én. Jeg hadde derimot veldig stygge følelser om meg selv, og jeg følte meg veldig sviktet - og ikke minst alene. Jeg var absolutt ikke alene, for jeg hadde en flott familie som stilte opp for meg 110 %, men jeg hadde mistet kontakt med alle vennenene mine og jeg var kommende alenemor. Det fikk meg til å føle meg utrolig mislykket. Seksten år, kommende alenemor og venneløs. Mislykket.  Jeg lurte veldig på hva folk egentlig mente om meg og "situasjonen min". Var sikker på at alle var skuffet og flau over meg. Og jeg var overbevist om at jeg kom til å være alene resten av livet, for hvem i all verden vil være venn eller kjæreste med en alenemor på seksten år?

Det var ikke det at jeg syntes synd i meg selv heller, men jeg syntes synd i barnet. Hvilket fremtid ville hun få? En tenårinsmamma, uten utdannelse eller god økonomi. Ingen far. Hvilket liv kom jeg til å gi henne? Hun hadde bare meg, og jeg kunne umulig være bra nok. Jeg kunne aldri strekke til på alle punktene. Bare jeg alene. Slike tanker slet jeg veldig med. Jeg gledet meg voldsomt til at jenta mi skulle komme, men var samtidig utrolig redd for at jeg skulle mislykkes og ødegge livet hennes. For jeg visste at hun fortjente alt i hele verden, men tvilte på at jeg kunne gi henne det.

Svangerskapet med Celine var tøft og det var noen tunge måneder. Også etter svangerskapet slet jeg, med akkurat det samme da og. Jeg var SÅ stolt over den nydelige jenta mi, men likevel så forferdelig sint på meg selv - fordi jeg mente hun fortjente mye bedre. Mye bedre enn en enslig mamma som bare såvidt hadde fylt sytten år, og som nesten ikke hadde noe livserfaring selv.

Celine var heldigvis en veldig "snill baby", så det gjorde kanskje ting mye bedre enn det kunne blitt. Hadde gråt omtrent aldri. Hadde hun hatt kolikk eller noe sånt, så hadde jeg nok følt meg enda mer mislykket enn jeg gjorde, for da hadde jeg nok følt at det var min feil at hun gråt så mye. Men hun var alltid fornøyd, og med tiden ble ting litt bedre. Jeg ble godt kjent med Kenneth rett etter hun ble født, og det hjalp faktisk veldig på. Vi snakket mye sammen hver eneste dag. Jeg var ikke åpen om depresjonen, men vi snakket mye om andre ting. Pratet, tullet og flørtet kanskje litt. Selv om han ikke visste hvordan jeg hadde det, så hjalp han meg veldig mye, fordi jeg plutselig ikke følte meg så alene lenger. Jeg hadde noen, andre enn familie, som orket å prate masse med meg, som lo sammen med meg og som til og med flørtet litt med meg. Jeg følte meg plutselig litt mer verdt likevel, og han ga meg håp om at jeg kanskje slapp å være venneløs resten av livet likevel. Kanskje jeg ikke var så mislykket som jeg trodde likevel?

Ting ble bedre og bedre etterhvert, men det gikk ganske lang tid før jeg var helt bra igjen. Celine var rundt året før alle teite tankene var helt borte. Plutselig hadde jeg en herlig og lykkelig datter, verdens beste kjæreste og fått opp igjen kontakten med mange av vennene mine. Selvfølgelig var jeg bra nok for henne, og selvfølgelig var jeg ikke så mislykket som jeg hadde tenkt selv. Det gjorde så ubeskrivelig godt. Endelig kunne jeg nyte mammalivet fullt ut. Jeg var ikke lenger bare stolt av Celine, men jeg var faktisk stolt av meg selv også. Ja, jeg var bare sytten år - og ja, jeg var alenemor. Men jeg var forsatt mer enn bra nok, for det fikk jeg bekreftet fra en nydelig liten frøken, hver eneste gang hun smilte og koste med meg ♥

Et veldig ærlig og "klissete" innlegg, men rett fra hjertet. Jeg slet veldig, men det gikk heldigvis over. Hadde dette vært idag, så hadde jeg nok visst mer. Jeg hadde mest sannsynlig skjønt at dette faktisk var en svangerskapsdepresjon, og jeg hadde visst at jeg måtte oppsøke hjelp. For, som dere ser på historien over her, det kan bli veldig alvorlig. 

Svangerskaps og fødselsdepresjon er veldig normal, og nå har det heldigvis blitt veldig opplyst om det også. Her på helsestasjonen har de iallfall begynt med slike skjemaer man må fylle ut. Det fantes ikke når Celine var nyfødt. Jeg ble veldig lettet helsesøsteren fortalte meg om fødselsdepresjoner og disse skjemaene etter jeg fikk Lykke. Ikke fordi jeg var deprimert denne gangen, men fordi jeg vet det kan hjelpe så mange andre som er det.

Jeg er overbevist om at flere av dere som leser bloggen min har opplevd, vil oppleve eller opplever akkurat dette selv. Om dere ikke gjør det personlig, så vil dere kanskje kjenne noen som gjør det. Og for all del. Vær åpen om det, snakk med jordmor, helsesøster eller en eller annen. Få hjelp til å takle det. Det er ikke gøy å føle seg helt alene om disse tankene. Jeg hadde aldri hørt om svangerskapsdepresjon selv og ante ikke at noe sånt fantes engang. Hadde jeg blitt informert om det, så hadde jeg kanskje snakket med jordmor, lege eller kanskje Amathea om det - og da hadde jeg mest sannsynlig fått hjelp og kommet meg fortere også.