S I L J E - ung tobarnsmor

Heisann!

Slapp av, jeg har ikke født eller noe sånn, jeg er bare i rimelig dårlig form og har ligget i senga siden jeg enedelig kom meg hjem igjen igår. Herlighet, nå husker jeg hvordan jeg hadde det for noen uker siden, tenk at jeg har klart å fortrenge det såpass mye på bare noen uker.

Jeg stod opp tidlig igår for å stresse meg avgårde til sykehuset. Hadde jo time til vekstestimering der, for å sjekke at det lille magetrollet vårt vokser som hun skal. Rakk selvfølgelig ikke hurtigbåten. Rekker jo den aldri, sikker på at de står klare til å kjøre - og når de ser meg kommer springende, så drar de. Slår aldri feil det. Heldigvis var det mulig å ta buss istedenfor, selv om reisen da ble på 2,5 time istedenfor 20 minutter som båten ville tatt. Jeg var ganske kvalm helt fra jeg stod opp, men regner med at det ville gå over etterhvert som jeg fikk i meg skikkelig mat og våknet litt mer - noe det absolutt ikke gjorde, jeg ble bare verre og verre.

Når jeg endelig kom frem til sykehuset ble jeg tatt imot av en hyggelig jordmor som sjekket skikkelig med ultralyd. Hun tok masse mål av babyen og fortalte at hun lå på cirka 1600 gram nå, bare 10 % under gjennomsnittet - noe som ikke er noe å bekymre seg noe særlig for enda iallfall. Alt så veldig bra ut, og hun tok seg til og med tid til å prøve å få noen gode bilder med 3D-ultralyd også - noe jeg har ønsket meg kjempelenge! Dessverre så var det ikke så mye å se, for det lille trollet i magen min lå med ene foten i munnen, andre foten i nesa og én hånd i hver øye. Er det mulig? Snakk om å være snill mot mamman sin, he he. Lover ikke særlig bra når hun allerede har blitt en skikkelig ramp, og hun har ikke kommet ut engang. Jordmoren prøvde alt mulig for å få flyttet på beina og hendene hennes, men lille magetrollet hadde tydeligvis bestemt seg for at de skulle være akkurat der de var. Fantejenta ♥ Og ja, det er forsatt en jente - det kunne hun garantere!

Når ultralyden var fullført spurte jeg om hun ikke kunne være så snill å lete opp journalen min, for det er en del ting jeg lurer på og ikke har fått svar på siden da jeg gikk med Celine. Først og fremst var det hvordan størrelsen med henne lå an under graviditeten, for jeg synes å huske at hun ikke var så forferdelig liten på de første kontrollene hun heller. Jordmoren fant frem målene vi tok med ultralyd da Celine lå i magen, og det viser seg at når jeg var omtrent like langt på vei med henne - så var målene omtrent likt med målene av denne babyen. Men det rare var at jeg hadde seks vekstkontroller med henne, og målene så slik ut (i rekkefølge fra første til siste kontroll); - 9 %, - 25 %, + 5 %, - 12 %, - 23 % og tilslutt - 30 %, før hun kom ut noen dager senere og var cirka - 40 %. Både jordmoren og jeg synes de tallene var utrolig rare, siden de svingte så veldig. Veldig rart at de målte henne til å være 5 % over gjennomsnittet, og fire dager senere var hun plutselig 25 % under. Kan ikke si at jeg ble noe annet enn forvirret over disse tallene egentlig.

Det neste, som forvirret meg enda mer, var da jeg spurte om jeg kunne få resultatene på morkakeprøvene som ble tatt etter fødselen. Morkaken er, for de som ikke vet det, det organet som babyen får næringen sin fra igjennom svangerskapet. Det er også den som beskytter fosteret mot farlige gifter og sånt (om jeg ikke tar helt feil?), så om jeg f.eks hadde røyket under svangerskapet, ville det svekket morkaken. Rett etter fødselen min med Celine, husket at de stod å så på morkaken en stund og stilte spørsmål om jeg hadde røyket masse under svangerskapet. Morkaken min var vist veldig liten, og lignet på morkaken til en storrøyker - ifølge legen. Jeg røyket aldri i svangerskapet, og ikke før svangerskapet heller for den del - så det var veldig rart. De tok å sendte inn morkaken til undersøkelse, men de resultatene fikk jeg aldri høre. Eneste jeg fikk høre i ettertid var at morkaken var liten, men at det sikkert bare var en "naturlig grunn" til det (... altså, jeg er jo ganske liten selv også).

Helt frem til igår, da jeg fikk jordmoren til å lete i journalen min. Der stod det plutselig at jeg har hatt flere infarkter (blodpropp) i morkaken under svangerskapet med Celine, og at den derfor hadde sluttet å virke på store deler - så Celine har bare fått næring fra den delen som var igjen av morkaken, og dermed ikke fått i seg nok. Dette har jeg ikke hørt et ord om før igår, nesten tre år etter fødselen. Ikke viste jeg at det i det hele tatt var noe som het "morkake-infarkt" heller. Jordmoren kunne ikke fortelle så mye mer om det, for det stod ikke noe særlig mer i journalen, og dette var ikke noe hun viste så veldig mye om heller. Men fikk beskjed om å få fastlegen til å henvise meg videre til en spesialist på dette området, slik at jeg får vite mer.

Skummelt er det iallfall, spesielt siden min mor har mistet to gutter før - nettopp på grunn av at morkaken sviktet. Da er det ganske dårlig at de ikke har nevnt for meg engang at jeg hadde flere infarkter mens jeg gikk med Celine, for det kunne jo gått veldig galt om hun ikke hadde kommet ut i tide - og hele morkaken hadde sviktet. En annen ting som skremte meg litt, var at jeg for noen dager siden fikk massevis av røde prikker på magen som jeg aldri har hatt før. Jeg spurte jordmoren om hva dette kunne være, men det var "sikkert bare vanlig utslett som går over av seg selv". Greit nok det, jeg trodde ikke det var noe verre jeg heller - ville bare forsikre meg om at det ikke kunne ha noe med barnet å gjøre. Så kommer jeg hjem å googler "morkake-infarkt" for å finne ut mer om det, siden hun ikke kunne fortelle noe om det, og der finner jeg ut at man kan få rødt utslett når man har infarkt?? Betryggende. Spurte også om at dette med morkaken var noe som kunne ligge i slekten, i og med at både moren min og jeg tydeligvis har hatt problemer med det, og fikk til svar "Ja, det KAN gjøre det. Men det trenger ikke nødvendig å være slik". Det ble jeg jo veldig mye klokere av.

Ellers er det egentlig ikke mye å fortelle. Jeg dro fra sykehuset etter å ha fått nye time om litt over to uker, siden de ikke hadde noe ledig før det. Planen min var å ta meg en liten moatur å kjøpe inn noen småting vi må ha før babyen kommer, i tillegg til litt ting til huset. Men siden formen bare ble verre og verre, fikk jeg ikke gjort noe som helst. Jeg endte faktisk opp med å legge meg på golvet inne på handikapp-doen, og ligge der frem til Kenneth kunne komme å hente meg over en time senere. Følte meg ikke så forferdelig smart da akkurat. I tillegg klarte jeg å kaste opp på genseren min. Typisk min flaks. Når jeg endelig kom meg hjem igjen, ble jeg liggende i senga med vinduet på vidt gap og en bøtte forran meg. Kenneth stakkars, måtte springe frem og tilbake hele kvelden for å tømme bøtta mi. Huff... Stakkars mannen min!

Jeg er forsatt sengeliggende, men iallfall bedre enn jeg var igår - så det går rette veien om ikke annet. Håper at det forsetter slik, og at jeg slipper å bli inlagt med intravenøst igjen. Egentlig hadde jeg time hos fastlegen tidligere idag, men var så dårlig at det var dødfødt, så jeg måtte bare ringe å utsette timen. Utrolig synd, for jeg kunne egentlig trengt den timen nå, så han kunne gitt meg litt bedre svar på alt - og i tillegg har den allerede blitt utsatt i over to uker allerede (... han har nettopp blitt pappa og har hatt fri på grunn av det), så det var litt kjipt å utsette den enda engang. Men, jeg skal vel overleve å vente en uke til likevel.

Oisann, dette ble et langt innlegg, og sikkert lite interessant for de fleste også. Men slike innlegg er igrunn skrevet mest for min egen skyld, så jeg har noe å se tilbake til senere - og det er greit å få ned tankene litt også. Idag er jeg forresten 32 uker på vei, så det er 8 uker igjen til termin - selv om jordmoren tvilte på at jeg kom til å gå så lenge. Skal prøve å få postet "ukesoppdateringen" senere idag, hvis formen er såpass at jeg klarer å komme meg ut av sengen for å ta magebilder :)

Avslutter med et bilde av lille Lykke-Elise som koser seg i magen min. Jeg vet ikke om dere klarer å se det så godt, kanskje ikke alle som er like vandt med å se på ultralydbilder som meg (... jeg føler seriøst at jeg har sett så mye på ultralyd at jeg snart kan bli "ultralyd-lege" selv, haha). Dere ser iallfall (fra venstre) haka, munnen, nesen og panna - og så er det noen hender og føtter nedom og over ansiktet. Jeg er ganske overbevist om at hun er kjempesøt, akkurat som storesøsteren sin ♥

Har jeg tilfeldigvis noen lesere som har hatt, eller kan litt om morkake-infarkt og blodpropper i morkaken?