S I L J E - ung tobarnsmor

Heisann!

Flere av dere ønsker å vite hvordan jeg møtte Kenneth og hva som er "historien vår", så jeg tenkte at siden jeg likevell bare ligger her å råtner bort, så kan jeg vel bruke litt tid på å fortelle om oss - selv om historien ikke er særlig spesiell på noen måte. Hadde vært litt morsomt å hatt en skikkelig orginal, fin, spennende og romantisk historie å fortelle, men slik er det egentlig ikke.

( August i år)

Jeg møtte Kenneth for første gang i 2007, men den gang snakket vi ikke særlig sammen. Det eneste jeg husker er at han fyllte nitten år den dagen og at han var veldig høy. Altså, høy som i mange centimeter over bakken - om det skulle være noen tvil der. Egentlig var det vel bare taket som var ekstremt lavt, så han kunne ikke stå skikkelig oppreist uten å ta i taket, og det fikk han til å se gigantisk ut. Iallfall for meg, som bare er halvannen meter over golvet selv.

En stund etter møtes vi igjen, denne gangen på fest. Der snakket vi litt mer sammen, og jeg synest han var en skikkelig hyggelig og morsom fyr. Han var sjåfør den kvelden, og plutselig måtte han avgårde for å hente noen i Ålesund. Av en eller annen grunn, endte jeg opp i bilen sammen med han. Det ble ikke mange ord som ble forvekslet på den bilturen, for vi var ganske sjenerte begge to. Den gang hadde jeg kjæreste også, og dette var rundt den tiden jeg ble gravid med Celinemin. Jeg husker jeg synest han var skikkelig søt og koslig, men vi ble ikke noe spesielt kjent den kvelden.

Etter dette hadde vi ikke noe særlig kontakt. Vi snakket litt over nettet av og til, men det var det. Når jeg gikk høygravid med Celine, satt jeg en del hjemme alene på kveldene og kjedet meg, og etterhvert ble han min faste "msn-kompis". Jeg gikk rundt å gledet meg til å logge på msn etter kveldsskiftet sitt, for samtalene med han var alltid like koslige - og etterhvert ble det mange samtaler på oss. Vi fikk god kontakt og Kenneth var skikkelig enkel å bli kjent med. På denne tiden hadde han kjæreste, og jeg var overhodet ikke på jakt etter noe kjæreste selv - men i ettertid har jeg innsett at jeg kanskje, allerede da, var litt smålig betatt av han likevell.

Nyforelsket i 2008

Etter Celine ble født fikk vi enda bedre kontakt, og allerede når Celine var rundt en måned gammel begynte vi å "date" eller hva jeg skal kalle det. Jeg var stormforelsket allerede, og var sikker på at han var drømmemannen. Den perfekte, for meg. Det var oss i rundt to måneder, vi hadde det kjempefint sammen - helt til Kenneth fikk kalde føtter og trakk seg unna. Jeg var knust, men det er igrunn forstålig. Han var tjue år, og ble plutselig "kastet" inn i et forhold der det allerede var et barn. Han ville leve litt til før han ville forplikte seg til noe sånt, han var ikke klar for noe forhold, sa han. Det er merkelig, det der; jeg brukte mange flere måneder på å komme over han, enn jeg brukte på å forelske meg i han. Jeg kom vel egentlig aldri helt over han, men det ble iallfall lettere å godta etter noen måneder.

Noen måneder senere fikk jeg meg ny kjæreste. En kjempehyggelig fyr som jeg hadde kjent i flere år, jeg ble kjent med han allerede som trettenåring. Jeg har ingenting vondt å si om han, vi er forsatt gode venner og han er faktisk fadder til Celine også. Men vi kan vel begge skrive under på at vi ikke passet så veldig godt sammen som kjærester, iallfall ikke i lengden. Kenneth hadde lenge mast om at jeg måtte komme meg videre og glemme han. Det kom aldri til å bli oss, det måtte jeg bare innse. Jeg følte hele tiden at han innerst inne ikke mente det han sa, men ga tilslutt opp - og forsatte livet med min nye kjæreste, som jeg selvfølgelig var kjempeglad i.

Uten å kunne si dette sikkert, for vi har aldri snakket særlig om det, så tror jeg at Kennet angret veldig med én gang jeg "endelig gikk videre" og fant meg en ny kjæreste. Eller tar jeg helt feil nå, Kenneth? Han forandret seg iallfall en del etter dette, virket ofte sjalu og ville ikke høre noe som helst om min nye kjæreste. Han klaget ofte over at jeg aldri besøkte han lenger og at jeg "unngikk han" hele tiden. Jeg tok aldri kontakt med han lenger, og svarte alltid bare kort på alt han spurte meg om. Jeg nektet selvfølgelig, men han hadde vel rett likevell. Uten at jeg var klar over det selv, så var vel følelsene mine for Kenneth der hele tiden - og for at de ikke skulle blusse opp igjen, prøvde jeg så godt jeg kunne å holde litt avstand mellom oss. Jeg prøvde flere ganger å være sammen med han, bare som venner, men det føltes like rart hver gang. Likevell var han alltid den jeg kom til om det var noe. Om jeg trengte råd, trøst eller hjelp med noe - så var han den første jeg spurte. Kenneth er alltid så god og snill med andre. Nesten litt for snill av og til, han sliter seg ofte ut med å ofre alt han har for at andre skal ha det bra.

(som venner, i 2008)

Til slutt gikk det ikke lenger. Jeg klarte ikke lenger skjule følelsene jeg hadde for han, og forholdet jeg var i ble mer og mer ødelagt. Til slutt ble vi, eksen og jeg, enige om at det ikke funket lenger. Vi endte det som venner. Det som er litt merkelig, er at samme dag det ble slutt mellom meg og min daværende kjæreste (Kenneth viste på den tiden absolutt ingenting om at mine følelser for han forsatt var der, eller at forholdet var på vei til å rakne) - satt Kenneth og snakket med bestevennina si om meg, der han blandt annet fortalte at han angret veldig på at han hadde droppet meg og at han skulle gjort hva som helst for en ny sjangse. Dette er noe jeg har fått høre i ettertid.


Endelig oss igjen, sommeren 2009.

Etter dette tok det ikke lange tiden før det ble Kenneth og meg igjen. Allerede en halvannen måned senere var vi offisielt sammen igjen, og etter det har vi hatt det kjempebra sammen. Forholdet er sterkere enn noen gang, og jeg tror vi kan klare det meste sammen. Jeg er forsatt like forelsket i han som jeg var i 2008, om ikke enda mer - og jeg elsker han forferdelig høyt. Jeg stuper forsatt etter telefonen hver gang det kommer en melding, i håp om at den er fra han. Jeg blir forsatt like glad og varm hver gang jeg ser han, og har samme kriblingen i magen som jeg hadde når alt var nytt og spennende. Selv om han kan irritere vettet av meg en gang i blandt, savner jeg han likevell med en gang han har forlatt huset. Jeg har en enorm tillitt til han, og føler meg alltid trygg når jeg har han i livet mitt.

Always & Forever ♥

Dere med kjæreste, har dere en spesiell historie?