S I L J E - ung tobarnsmor

Årene gikk og jeg holdt (utrolig nok) ut med han. Uansett hva han gjorde mot meg, så var jeg dum nok til å tro han når han gråt og ba om tilgivelse. Han skulle jo aldri gjøre noe sånt igjen, og i begynnelsen trodde jeg han, gang på gang. Hele forholdet var basert på løgn, og han var langt ifra den personen han ga seg ut for å være. Jeg gidder ikke gå noe særlig mer inn på det, i og med at det egentlig ikke har så veldig mye med resten av historien å gjøre.

Sommeren 2007 hadde jeg fått nok, og forholdet hang i en utrolig tynn tråd. Det var utroskap gang på gang, og jeg hadde endelig innsett at nå hadde det gått langt over streken, og at jeg faktisk fortjente bedre. Jeg hadde store planer om å gjøre det slutt, men så skjedde det noe som forandret alt.

I Juli begynte jeg å bli utrolig kvalm, og etterhvert kom mistankene om at jeg kanskje kunne være gravid. Fredag 27. Juli 2007 fikk jeg det bekreftet, og hele livet mitt ble satt på pause. Jeg var bare 16 år, og jeg viste at jeg ikke hadde noen fremtid med han som var faren til barnet. Hva skulle jeg gjøre nå? Jeg hadde egentlig innsett hvordan Rasmus (barnefaren) var, men ifølge han ble alt så mye annerledes nå. Han skulle jo bli pappa, verdens beste pappa - ifølge han selv.

Vel, dum som jeg var ga jeg han enda en sjangse. Jeg håpte på at ting kom til å forandre seg og bli bedre, selv om jeg tvilte litt. På denne tiden viste jeg heller ikke om jeg hadde noen rettigheter økonomisk eller noe somt helst, og jeg trodde at det var helt umulig for meg å klare meg uten hjelp fra Rasmus. Jeg kan vel påstå at han skjerpet seg litt(!) de første ukene. Han var langt ifra noen drømmegutt, men han var ikke så ille som han hadde vært før. Han hadde f.eks tid til å komme på besøk av og til, og det fikk jo meg til å tro at ting iallefall gikk litt fremover. Men det varte ikke lenge.

(bollemagen et par uker før fødsel)

Moren min tok ikke graviditeten min så bra. Hun gjorde alt hun kunne for å overtale meg til å ta abort. Hun skjønte nok hvordan det ville gå med barnefar, og trodde ikke at jeg kom til å klare å ta meg av en unge helt alene. Moren min hadde aldri likt Rasmus, og hun skjønte nok litt mer av hvordan han egentlig var enn det jeg gjorde. Jeg hadde også noe som kalles «Hyperemesis Gravidarum» (ekstrem svangerskapskvalme), så jeg kastet opp flere ganger om dagen i 8 mnd, noe som gjorde at jeg hadde veldig lite energi og klarte nesten ingenting. Dette brukte moren min imot meg, og minte meg hele tiden på at «jeg kunne jo forsatt ta abort». Heldigvis ga hun seg etter at det hadde gått 12 uker, og etterhvert begynte hun å glede seg til å bli mormor. Det setter jeg veldig pris på, for jeg vet ikke hvordan jeg hadde klart meg uten hennes støtte mot slutten av svangerskapet.


Jeg fant meg leilighet, og der skulle jeg og Rasmus bo sammen. Ihvertfall var det planen. Selv om vi var «samboere», så satt jeg i leiligheten helt alene 95 % av tiden. Han kom ikke engang hjem om nettene, og etterhvert skjønte jeg at ting virkelig hadde gått over streken - igjen. Han som gledet seg sånn, og skulle bli verdens beste pappa, hadde ikke tid til å være med på ultralyd for å se barnet sitt engang. Jordmortimer var uaktuelt, og alt som hadde med graviditeten å gjøre var helt uinteressant.


En dag når jeg vasket klær fant jeg en liten «pose» i sokken hannes. Noe brunt som var pakket inn i plastfolie, og jeg hadde ingen problem med å forstå hva det var, selv om jeg aldri har vært i «det miljøet». Jeg spurte han, og han ble sur fordi jeg hadde gått igjennom klærne hannes. Han sa at det selvfølgelig ikke var hannes, han hadde bare tatt vare på den for noen. Jeg trodde selvfølgelig ikke på han, og etterhvert fikk jeg bekreftet at han ikke var til å stole på. Han fikk et valg, og valgte dopet fremfor meg og barnet, og etter en stund hentet han alle tingene sine i leiligheten. Jeg hopper over en del ting nå. Jeg prøvde selvfølgelig å få han til å ombestemme seg, mest for barnet sin del, men det hjalp ikke. Som han sa selv; «dere har ikke godt av en knarker». Det begynte vel med «bare» hasj, men så gikk han etterhvert over til sterkere stoffer også.

Jeg var rundt 4 mnd på vei da det ble helt slutt mellom oss, etter det var jeg helt alene (det hadde jeg vel forsåvidt vært nesten hele veien) og hadde ikke kontakt med Rasmus ? bortsett fra noen krangler og trusler fra han av og til. Den ene dagen ville han ikke ha noe med verken meg eller barnet å gjøre, og neste dag skulle ha ta fra meg omsorgen etter at barnet ble født. Så kunne det gå flere uker før han plutselig kom med nye trusler. Etterhvert viste det seg også at han hadde vært sammen med en 13 år gammel jente samtidig som meg, mens jeg var gravid. Det forklarte jo også litt om hvorfor han aldri hadde tid til meg. I tillegg gikk han rundt å slang rundt seg med rykter om at han ikke var faren til ungen, at jeg hadde blitt gravid for å beholde han og alle mulige ting som overhodet ikke stemte.

(ultralydbilde rundt uke 18)

De fem siste månedene var det mye styr, og jeg var langt nede hele tiden. Jeg satt for det meste helt alene hjemme i leiligheten min, og etter at jeg sluttet på skolen hadde jeg nesten ikke kontakt med noen av vennene mine lenger. Den eneste jeg hadde besøk av var moren min, men siden hun bodde et stykke unna så var det ikke så alt for ofte jeg så henne heller. Jeg var inlagt et par ganger på sykehuset pga truende prematur fødsel, og pga barnet var unormalt lite så måtte jeg på veldig mange kontroller og ble fulgt nøye opp for å passe på at ingenting gikk galt.

Tiden gikk og det nærmest seg termin. Plutselig tok Rasmus kontakt igjen, og ba på sine knær om at vi ikke kunne være litt hyggeligere mot hverandre. Jeg fikk på nytt håp om at han kanskje hadde kommet til fornuft, og sa at det var greit, men da måtte han virkelig skjerpe seg også. Jeg nektet å ha en rusmisbruker i nærheten av datteren min, og det skjønte han selvfølgelig - sa han. Han fikk være med på litt av fødselen som bare var et par dager etterpå, men skuffet allerede da, for rett etter datteren min ble født stakk han av igjen. Han måtte hjem å mate ilderen sin, og siden det lå masse dop i leiligheten kunne han ikke få noen andre til å gjøre det for han.

På grunn av den lave fødselsvekten til datteren min måtte vi være to uker på sykehuset. Hun lå på «prematuravdelingen», og jeg måtte ligge i en annen etasje - noe som gjorde at jeg følte at jeg fikk for lite kontakt med barnet mitt. Det var ikke sånn jeg hadde forestilt meg, der jeg hadde forventet at jeg skulle ha henne hos meg 24/7. Ramus kom på besøk to ganger i løpet av de to ukene. Den ene gangen kom han beruset kl. 05 om natten etter at han hadde vært på byen og ikke kom seg hjem igjen. Han hadde ikke tid til å være med ned på avdelingen der datteren min lå, for han ville bare sove.

Etter at datteren min ble født så flyttet jeg hjem til moren og faren min igjen, der jeg hadde en liten «hybel» i kjelleren. Jeg klarte ikke bo alene så langt ifra alle jeg kjente lenger, og trengte å ha folk rundt meg i begynnelsen. Planen var at jeg skulle finne meg en ny leilighet så fort som mulig. Etter at vi kom hjem ifra sykehuset kom Rasmus på besøk et par ganger, og når det hadde gått to uker uten at jeg hørte en eneste lyd fra han, ga jeg helt opp. Jeg skjønte at det ikke var noe vits å prøve å få han til å skjerpe seg. Man kan ikke tvinge noen til å være pappa hvis de ikke vil det selv.

Jeg innså at jeg kom til å være alene med datteren min, og at jeg bare måtte gjøre det beste ut av det. Jeg hadde ingen anelse om hvordan vi skulle klare det, men jeg var bestemt på at jeg skulle bli verdens beste mamma for henne og at hun ikke skulle føle at hun manglet noe i livet sitt. Heldigvis får jeg støtte ifra NAV. Overgangsstønad, barnebidrag (fra staten, siden barnefaren ikke har inntekt), dobbel barnetrygd og småbarnstillegg. Det utgjør ca 14-15 000 i mnd, og høres kanskje veldig bra ut, hvis man ser bort ifra alle utgiftene. Mange tror at alenemødre lever i luksus med pengene de får fra nav, men det er langt ifra sannheten. Etter at alle regninger, mat og andre nødvendigheter(!) er betalt, så er det ikke mye man sitter igjen med.

Jeg synest det er litt trist av graviditeten min ble som den ble. Når man er gravid så skal man jo kose seg og nyte tiden før barnet kommer, og man skal også nyte den første tiden som mamma. Jeg elsket virkelig å være gravid, men alt annet rundt meg var (mildt sagt) et helvete.

Nå er jeg 18 år, og har en liten prinsesse på halvannet år. Hun er verdens herligste, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte å beholde - selv om det ikke alltid har vært like lett. Nå bor jeg og datteren min i et lite hus som vi leier. Jeg har også fått meg en herlig kjæreste som er veldig snill og god mot både meg og datteren min. Ting er ikke perfekt og økonomien er veldig knapp av og til, men vi klarer oss og vi har det veldig bra sammen. Nå har vi ingen kontakt med barnefaren, og har ikke hatt det siden datteren min var nyfødt. Han prøver forsatt å ødelegge med trusler og krangler av og til, men jeg har lært meg å leve med det. Jeg har innsett hvordan han er, og jeg vet at datteren min har det best uten han, sånn som han er nå.