S I L J E - ung tobarnsmor

Heisann!

Jeg har fått noen flotte bidrag til "gjesteinnlegget", og jeg har valgt ut et som skal være det aller første gjesteinnlegget her på bloggen. Det er Sarah Christine på 18 år som forteller om hvordan det var for henne å vokse opp med en pappa som plutselig viste seg å ikke være den biologiske faren hennes likevell, møtet med den biologiske faren hennes og hennes følelser og tanker rundt det hele. Jeg synest det var en flott historie, og synest den passet flott som gjesteinnlegg her på bloggen, siden min datter på en måte er i samme situasjon som Sarah var.

---

Jeg var 6 år første gang jeg fikk vite at pappaen min ikke var pappaen min, men siden jeg var så lita skjønte jeg ikke hva de mente. Da jeg var 8 eller 9 ble jeg fortalt nok en gang at pappaen min ikke var pappaen min, og jeg forlangte at jeg skulle ha kontakt med min biologiske far. Mamma fant frem nummeret hans og hadde nok ringt han et par ganger angående meg og det at jeg ville ha kontakt med han. Min biologiske far sa at det ville han gjerne, og etter en liten stund begynte vi å skrive brev til hverandre. Du vet, på den tiden var det jo ikke så stort med e-post og tekstmeldinger, hehe. Gjennom dette fikk jeg senere vite at han hadde to døtre og at han jobbet som elektriker på et kjøpesenter. Jeg snakket en del i telefonen med han og jeg fikk sett noen bilder av han og søstrene mine. Jeg kom raskt i kontakt med resten av familien og snakket mye med to av søskenbarna mine og bestemora mi.

Når jeg var ca. 9-10 år mente jeg at det var på tide at jeg skulle få møte han. Det var mye styr om jeg skulle dra, hvem som skulle være med meg osv, men det hele endte altså med at jeg skulle dra alene. Flyet gikk klokka halv 8 torsdag kveld og jeg gråt omtrent hele veien dit. Når jeg kom til flyplassen tok det nesten 30 minutter før han i det hele tatt dukket opp. Så der stod jeg, helt alene, ni år og ganske nervøs for å møte en mann som tilsynelatende skulle være faren min og som jeg bare hadde sett på bilder og snakket på telefonen med. Det hele var litt rart i begynnelsen, men det var egentlig helt greit. Jeg måtte jo bare stole på han.

Når vi kom til huset han bodde i, viste han meg rommet jeg skulle ligge på, og så gikk vi egentlig å la oss. Dagen etter, vekket han meg klokka 6 og så hadde jeg tre kvarter på å ordne meg før vi dro av gårde til kjøpesenteret han jobbet på. Han hadde mange møter denne dagen, så jeg ble etterlatt til meg selv. Ettersom tiden gikk, ble jeg bare mer og mer sikker på at jeg ikke ville være hos han mer. Jeg ringte mamma konstant og gråt. Jeg husker at jeg satt på en benk og gråt og en gammel dame kom bort og spurte om det gikk bra. Hun satt i lamme meg i nesten en time og trøstet meg. Tilslutt ringte stefaren min til min biologiske far og sa at han måtte bestille billett hjem, fordi han ville ha dattera si hjem. Fredagen, dagen etter jeg kom, dro jeg hjem og der har jeg vært siden.

Jeg har møtt min biologiske far en gang etter eller før det, men jeg er ikke sikker på når. Han kom i alle fall på besøk til meg, og jeg fikk vist han byen min og bestevenninna mi. Vi hadde det kjempe gøy og jeg storkoste meg sammen med han, men gjennom hele besøket sa han hele tiden at kontakten mellom oss kom til å bli bedre når jeg var litt eldre. Jeg prøvde flere ganger å sende brev og ringe han, men enten svarte han ikke eller, så har kontakten ebbet ut. Jeg er nå 18 år og har ikke snakket med han siden 2002. Jeg har måttet ringe han på grunn av juridiske greier med tanke på utvekslingsopphold, men da kjefta jeg han ned og la på. Han har vist seg å være en løgner og en person som jeg overhodet ikke vil ha noe med å gjøre. Jeg mener at alle folk er god av natur, helt til de beviser seg det motsatte. Dermed prøver jeg å være åpen mot folk, og heller la dem vise meg hvem de er. Farmora mi, altså moren hans, døde januar 2007, men jeg fikk ikke vite om dødsfallet av min kjære farmor før i juni samme år. Så jeg sliter en del med dårlig samvittighet og anger, fordi jeg fikk aldri muligheten til å møte henne.

Som jeg nevnte tidligere, har han to døtre. De er begge eldre enn meg og virker veldig hyggelige. Det er kun den ene jeg har kontakt med. Vi kan kalle henne Line. Forrige sommer ringte hun meg og fortalte at hun var i nabobyen og at hun gjerne hadde lyst å komme på besøk og møte meg. Line og jeg møttes når jeg var på besøk hos den biologiske faren min, men jeg husker lite fra det møtet. Line kom i alle fall på besøk og var hos meg en hel helg. Vi satt lenge og snakket hver kveld, og vi fikk oppklart mye av mine og hennes spørsmål. Jeg ble overrasket over hvor lite jeg egentlig visste om situasjonen til mammaen min og faren min, men han hadde visst vært utro mot Lines mamma og så fått meg. Jeg hadde aldri tenkt på det slik, men jeg fikk med ett stor respekt mammaen min. Line forklarte videre om alt hun og søstra hadde måtte gå igjennom på grunn av bruddet mellom foreldrene deres. Line oppfordret meg også til å ta kontakt med faren min (og hennes), fordi han har et hjerteproblem som faren hans døde av. Dermed er både søstra mi og faren min veldig redd for at jeg eller han skal angre på eventuelle ting vi skulle ha hatt oppklart, i tilfelle det skulle skje noe (bank i bordet). Det er nå gått et år og jeg har fortsatt ikke tatt kontakt med han. Jeg vet at han er frisk og ikke hatt noen anfall på et år, men jeg klarer fortsatt ikke å ta kontakt med han, på grunn av alle de gangene han har sviktet meg.

Som dere kanskje skjønner, så har ikke oppveksten min har ikke alltid vært like enkel, nettopp på grunn av at jeg har måttet takle veldig mange skuffelser i veldig ung alder. Men jeg mener at det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere. Jeg har også lært at uansett hvor mye jeg betyr for mammaen min og uansett hvor mye hun vil beskytte meg, så er det uansett mitt eget valg å ha kontakt med min biologiske far. Jeg tok valget og brant meg, men kanskje det er bedre enn å ikke angre på at man ikke gjorde det. Mamma og pappa (stefaren min) var i alle fall der for meg hver eneste del av veien, og de har snakket og oppfordret meg hele tiden til å ha kontakt med han, men som jeg sa; det er mitt valg. Jeg har vært heldig og hatt en stedfortreder som har tatt meg inn som om jeg var hans. Jeg kaller han pappa, kanskje mest fordi det ble naturlig siden han har vært i livet mitt siden jeg var ett år. Mamma og pappa har også barn i lag, så da er det vel kanskje enda mer naturlig. Jeg elsker min Mamma og min Pappa.

 

Som en avslutning vil jeg bare si at jeg har stort respekt for alenemødre som har fått et barn og som ikke har kontakt med barnefaren. Jeg vet kanskje ikke så mye om det å være moren i tilfellet, men jeg vet hvordan det er å være barnet. Men jeg står på det at alle må få gjøre sitt eget valg. Jeg vet at ikke alle historier er lik, men her var i alle fall min.