S I L J E - ung tobarnsmor

Flere har spurt etter fødselshistorien min, så jeg tenkte at jeg skulle prøve å skrive ned litt om fødselen. Nå er jeg det jo halvannet år siden, så det er en del jeg har glemt. Men her er ihvertfall det jeg husker av fødselen.

Søndag 16. Mars 08 hadde jeg lugget nede på soverommet mitt og sett på One Tree Hill nesten hele dagen. Det var forsatt to uker igjen til termin, og jeg var forberedt på at jeg kom til å gå lenge over terminen også.

Når kl var over midnatt og det begynte å nærme seg leggetid sprang jeg opp trappa for å hente meg en is i fryseren. Jeg spiste veldig mye is på den tiden, for jeg var litt plaget med halsbrann. I det jeg bøyde meg ned for å ta isen ut av fryseren kjente jeg at det rant noe mellom beina mine, og jeg trodde først at jeg hadde fått enda en blødning. Sprang inn på badet og sjekket om det var blod, men det var det ikke. Så regnet jeg med at det ikke var noe, og gikk ut for å snakke litt med mamma før jeg skulle legge meg. Da begynte det å renne litt igjen, og jeg sa «øøh, det er noe som renner mellom beina mine!?» til mamma. Jeg tenkte faktisk ikke over at det kanskje kunne være fostervann engang.

Mamma fikk panikk og tvingte meg til å ringe inn på fødeavdelingen for å høre, og de sa at de tvilte på at det var fostervann (siden det ikke var å mye), men at hvis jeg var bekymret eller noe så kunne jeg komme inn å få det sjekket. Mamma var fast bestemt på at vi skulle få det sjekket, så hun kjørte meg til sykehuset med en gang. Dette var vel i 01-02 tiden, så jeg kom ikke til sykehuset før kl. var rundt 03 på natta.

Inne på sykehuset tok de test av vannet. Jordmoren sa først at alt normalt ut og det var nok ingen fødsel enda. Ikke hadde jeg noe smerter eller ubehag heller, så jeg kunne nok bare dra hjem igjen. Men så kom resultatet på testen, og den viste svakt positiv. Siden den var positiv fikk de ikke lov å sende meg hjem igjen, selv om hun tvilte på at det var fostervann. Derfor måtte jeg være på sykehuset over natten, og mamma dro hjem igjen uten meg.

Iløpet av natten begynte jeg å få litt ubehag i ryggen. Kan vel ikke si at det gjorde vondt, men det var ikke noe særlig godt. Rundt 08-09 tiden kom det en sykepleier å vekte meg fordi de skulle ta en del nye tester av meg. De skulle f.eks sjekke aktiviten i magen med en sånn maskin, og der viste det seg at jeg hadde litt sammentrekninger. Hun viste ikke om det var rier, men det var ihvertfall noe som skjedde. Etterpå ble det ultralyd, og jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk lov å reise hjem uansett. Hvis ikke fødselen startet av seg selv, så kom de til å sette meg igang etterhvert.

Den greia som måler fosterlyd og sammentrekninger. Husker ikke hva den heter lenger.

Nå var klokken nærmere 12, og jeg fikk tildelt fødestue som jeg skulle vær på. Jeg ringte mamma og fortalte hva som skjedde, og jeg sa at hun måtte komme - og at hun måtte huske kamera! Rundt denne tiden begynte jeg å få skikkelig tak i både ryggen og magen også. Jeg skjønte etterhvert at det var rier, men hadde trodd at det kom til å være enda vondere enn de var.

Når klokken var rundt 13 kom jordmoren inn og sjekket meg. Hun sjekket åpningen og kjente litt etter hvordan babyen lå osv. Hun fikk helt sjokk når hun hadde sjekket åpningen. 6 cm allerede, og hun gikk for hente en annen dame som også sjekket bare for å være sikker. Så sa hun at dette kom hvis til å gå mye fortere enn hun hadde trodd. Rett etter tok hun resten av vannet mitt, og først da begynte det å gjøre skikkelig vondt. Riene kom i ett sett, og jeg fikk aldri noe pause imellom. Jeg ble tilbudt lystgass, men torte ikke bruke den fordi jeg var redd for å bli dårlig. Noen annen form for bedøvelse hadde vi ikke tid til.


Venaflon(?). Jeg måtte få antibiotika mot infeksjon siden vannet hadde lekt.

Mamma kom mellom kl. 13.15 og 13.30 engang. Hun satt i den ene kroken hele tiden, og jeg tror ikke hun torte å åpne kjeften sin fordi jeg var så sint. Jeg kjeftet i ett sett på jordmoren, og jeg kom med dumme uttalelser hele tiden. Jeg ba de f.eks åpne vinduet (9 etasje) fordi jeg skulle hoppe ut. De bare lo av meg, heldigvis. Riene ble sterke og sterkere, og jeg trodde helt seriøst at jeg kom til å dø i løpet av fødselen.

Jeg ble etterhvert flyttet over i en annen seng, og jeg så at jordmoren begynte å legge frem sakser og andre sånne skumle verktøy-greier. Jeg sa til henne at hun bare kunne glemme å klippe meg, for det gikk jeg ikke med på. Klokka 13.50 fikk jeg lov å begynne å presse. Hjertelyden til Celine begynte å bli svakere, og jordmoren tilkalet flere leger. Plutselig var hele rommet fullt av folk, og jeg skjønte ingenting. Plutselig sier jordmoren «nå klipper jeg deg, Silje», og jeg var på god vei ut av senga. Ikke faen om noen skulle få klippe i meg nei, men det gjorde hun likevell - og jeg kjente faktisk ingenting. Rett etter var Celine ute, etter bare en pressrie fra meg.


Det aller første bildet som ble tatt av henne. Her er hun helt fersk, og har nettopp kommet opp på brystet mitt. Dette bildet sendte jeg rundt til mange, og jeg fikk svar tilbake "hvem er det?", fra mange. Ha-ha, søtt.

13.58 ble hun født, og hun kom rett opp på brystet mitt med en gang. Helt perfekt var hun, men bitteliten. Det var bare såvidt jeg turte å ta i henne. Etter noen minutter tok de henne ut for å veie og måle henne, og hun var 1840 gram og 44 cm. Ikke akkurat store jenta, men likevell nydeligere enn noen andre.


Noen bilder fra da Celine var nyfødt:

Om det var så vondt som jeg hadde trodd? Tja, på en måte var det verre enn jeg hadde sett for meg - på en annen måte var det også mye bedre. Smertene var langt verre enn jeg hadde forberedt meg på. Jeg skal love dere at jeg ikke trodde det kom til å bli noe småtteri, men likevell tror jeg ingen klarer å forberede seg helt på hvor fantastisk vondt det faktisk gjør med rier. Jeg hadde sett for meg kjempesterke smerter, men ikke på samme måte som de smertene jeg fikk. Samtidig ble fødselen mye bedre enn det jeg hadde sett for meg, for alt gikk så raskt over. Selv om smertene var helt jævlige (... unnskyld) - gikk det så raskt over, etter fødselen hadde jeg omtrent ingen plager. Noe av det jeg grudde meg aller mest til, var eventuelt klipping. Og jeg måtte klippes, men det var ikke noe vondt i det hele tatt. Jeg grudde meg også veldig til smertene og ubehagene jeg har hørt folk har etter en fødsel, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke hadde noen plager etter fødselen - bortsett fra vondt halebein og noen etterrier de første døgna.

Så alt i alt, det gikk egentlig kjempebra - selv om jeg hadde tenkt å trekke meg når alt stod på :)

Q: hvordan var din fødsel? - hvis du har barn.
- eller, gruer du deg til å føde? - hvis du ikke har barn.